October 16, 2005

Mindekirken, 16.oktober 2005

Pastor Jens Arne Dale

Mat 22.15-22

Jesus var ofte i harde diskusjoner med fariseerne og de skriftlærde. I dagens tekst møter vi en høfligere omgangstone. Fariseerne var bent fram smigrende i sin omtale av Jesus: "Mester, vi vet at det du sier er sant, og virkelig lærer hva som er Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre mener for du tar ikke hensyn til person eller rang….." Dette var jo en nydelig attest, men det var bare kamuflasje for et spørsmål som var ment å skulle felle Jesus: "Si oss, er det tillatt å batale keiseren skatt?"

Spørsmålet var intrikat. Svarte Jesus JA vil det være en godkjennelse av romernes undertrykkelse. Da sviktet han jødenes håp om frihet, og skuffet alle dem som håpet at han ville være Messias. Svarte han NEI ville det være jevngodt med opprør. Faktum er at jødenes opprør kort tid etter at Jesus døde startet med skattenekt. Det fortsatte med åpen krig og for en stakket stund var Israel en fri nasjon. Men romerne kom tilbake og ødela Jerusalem og tempelet i år 70. Da det samme skjedde 65 år seinere ble folket drevet ut av landet. De kom ikke tilbake før nå i moderne tid.

Jesus kan tilsynelatende verken svare ja eller nei. Fariseerne godtet seg. De trodde de har fanget Jesus i ord. Men det var da Jesus svarte på en måte som enhver politiker kunne ha misunt han. "Vis meg skattens mynt." De rakte fram en denar. "Hvem har sitt navn og bilde på den?" Det var åpenbart. De gikk alle rundt med keiserens bilde i lomma. Og Jesus brukte det mot dem. Nyter dere keiserens privilegier får dere også gi hva han krever. Men keiserens makt har en grense: Gud har også gitt dere privilegier. Så gi Gud hva Guds er. Svaret var genilat. Det var like vanskelig å fange Jesus i ord som det er å gripe et såpestykke i badekaret. Når du tror du har det, glipper det unna. Forudret gikk de sin vei. Matteus er høflig nok til å unnlate å si "med lang nese."

Gi keiseren hva keiserens er. Dette skulle komme til å bli et brysomt punkt i Jesu lære. I NT finner vi to helt forskjellige syn på keiseren. I Joh.åp. 17 leser vi om den store skjøgen. Hun står som motstykket til den rene brud som er den kristne menighet. Skjøgen er Roma med sin blasfemiske keiserkult. Joh.åp. er skrevet på et tidspunkt da de kristne ble blodig forfulgt. Derfor kan keiseren i Roma bli oppfattet som antikrist. Men slik totalt negativt syn på keiseren er et unntak i NT. Det er riktig at de første kristne ble forfulgt. Men omfanget av forfølgelsene var mindre enn hva vi vanligvis forestiller oss. Vi har hørt tåredryppende historier om de kristne som ble kastet for ville dyr i Colloseum, men faktum er at det ikke er noen historiske kilder som omtaler dette.

Keiseren er tvert imot den som sikrer lov og orden. Det kom også de kristne til gode selv om vi ikke snakker om en rettsstat etter våre dagers målestokk. Da Paulus kom til Jerusalem og nesten ble revet ihjel av rasende jøder var det romerske soldater som berget livet hans. Da han sto overfor tortur, påberopte han seg å være romersk borger. Denne borgerretten var meget eksklusiv, og den ga faktisk Paulus rett til å innanke sin sak for keiseren. Slik kom Paulus til å forkynne evangeliet i verdenshovedstaden.

Det er kanskje ikke så rart at Paulus skriver: "Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. Det finnes ingen myndigheter som ikke er av Gud." Rom 13.1. Paulus så positivt på romermakten. Øvrigheten er Guds tjener. Gjennom den vinner Guds vilje i verden fram. Det gode fremmes og det onde holdes i sjakk. Det er en del av Guds vilje for oss mennesker at vi skal være samfunnsnyttige borgere: "Betal skatt til den som skal ha skatt, og toll til den som skal ha toll. Vis respekt…" Rom 13.7.

Lydighet er et viktig stikkord for oss også idag, men vi må også utfylle dette med ordet medansvar. For hvem er øvrigheten i et demokrati? Det er alle som har stemmeseddel. Bruk den. Ta ansvar. Delta i en åpen og kritisk samfunnsdebatt. Politiske og sosiale spørsmål vedkommer også en kristen. Gud har ikke trukket tilbake det som lød i skapelsen: "Fyll jorden og legg den under dere. Dere skal råde.." 1 Mos 1.28. Men å ta politisk ansvar betyr ikke at kirken skal binde seg til en politisk side. Det er alt for mange tragiske eksempler på sammenblanding av kristendom og politikk.

Men hvor går så grensen mellom politikk og kristendom? Hvordan skal kirken definere sin rolle og sitt kall i dagens samfunn? Da nasistene overtok styret i Norge under krigen, påla de kirken å holde seg til det evighetsmessige i forkynnelsen av evangeliet. De ville ikke ha kritikk for hvordan de styrte landet. Et halvår etter okkupasjonen ble Kristent samråd organisert. Kristent samråd besto av biskoper, prester og framstående representanter fra de frivillige kristne organisasjonene. I 1942 la de fram et bekjennelsesskrift som ble kalt Kirkens grunn. Der sies det at kirken ikke skal blande seg inn i statens domene, med mindre staten bryter med bibelens lære. Tanken er at Guds bud og ordninger forplikter staten. Man mente at med nasismen hadde den norske stat opphørt å være en rettsstat. Man kunne ikke tie om det. 93 % av prestene nedla den statlige del av sine embeder og nektet å motta lønn. Kirkekampen var en viktig del av nordmennenes opposisjon mot herrefolket.

Fortsatt har kirken en profetisk rolle i samfunnet. Det innebærer å refse korrupsjon og lovløshet, påpeke sosial urettferdighet og brudd på menneskerettighetene, holde offentlige og private instanser ansvarlige for miljøødeleggelser, være fredsstiftere, kjempe for alle menneskers rett til et verdig liv o.s.v. Vi er vår brors vokter. Vi er barn av en himmelsk far som bryr seg om alle sine skapningers ve og vel. Vi har ikke lov å late som om vi ikke vet om urett som begås.

Kirken har en diakonal oppgave. Vi vet at Jesus stilte seg på de fattige, undertrykte og utstøttes side. Han hadde omsorg for fanger. Han helbredet syke og drev ut demoner. Kirken er kalt til en helbredende tjeneste også i vår tid. Vi er kalt til å vise barmhjertighet og omsorg for alle som er i nød og vanskligheter. Vi må aldri glemme at Jesus ble et menneske som deg og meg. Han så skjønnheten i liljene på marken og gledet seg over himmelens fugler. Han syntes inderlig synd på de forkomne og viste kjærlighet til alt og alle som lever. Jesus er både skaperen og frelseren. Han kom ikke for å kaste sitt skaperverk på søppeldynga, men for å rense, frelse og gjenopprette alt det som er ødelagt av synden.

Kirken har et kall til misjon. Vi er sendt til verden med det glade budskap, evangeliet om frelse for alle som omvender seg og tror. Vi er kalt til å bekjenne Kristi navn i denne verden, til å lovprise Gud i ord og gjerning, leve til hans ære. Vi er blitt Guds barn, vi har fått del i Guds rike.

Paulus sier: "Vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi Herren, Jesus Kristus, som frelser.!" Fil 3.20. I denne forstand er vi pilegrimer og fremmede i denne verden. Vi er et folk på vandring mot et himmelsk hjem. Vi tilhører det Guds rike som en dag skal slå ut i full blomst.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716