December 3, 2006
|
|
|
|
First Sunday in Advent Mer enn et ”come back” Luk 21,25-33 “La ditt rike komme!” Det er adventsbønnen i Fadervår. Den andre av de 7 bønnene. Bønnen om Guds rike.
Lengselen etter forløsningen. Håpet om det fullkomne. En fetter av meg besøkte Vestmannaøyene på
Island en tid etter vulkanutbruddet i 1973. Alle de 5000 innbyggerne måtte
straks evakueres, men nå var nesten alle kommet tilbake. De hadde bygd opp
igjen byen sin et stykke unna den gamle. Vertskapet tok min fetter med på en
tur til området der lavamassene hadde gjort seg gjeldende. Plutselig stoppet
islendingen og sa: ”Her, 40 m rett under føttene våre, lå mitt barndomshjem!” Det første teksten taler om idag, er dødens tegn. Oppbruddet. Slutten
på alt i denne verden. Og Jesu
gjenkomst. På engelsk sier dere ”Jesus’ second coming”. Verken ordet ”gjenkomst” eller ”second
coming” er særlig gode gjengivelser av det greske ordet ”parousia”, som
er temaet på første søndag i advent: Jesu ”parousia”. Både ”Gjenkomst” og ”second
coming” gir inntrykk av repetisjon, gjentagelse: Som han kom i Kapernaum, skal han komme til Minneapolis.
Det er ikke helt dekkende, for ordet ”parousi” peker i en annen retning. Det
viser mot noe nytt. Ikke tilbake-komst, men en mektig og herlig tilsynekomst eller nærvær. Hvert øye skal se ham, som vi hørte i en av tekstene forrige søndag (Åp 1,7). Det er altså
noe mer enn et ”come back”. Det er det absolutte gjennombrudd av Guds kraft vi venter på. Jesus var
aldri borte fra vår verden. Han har vært tilstede hele tiden. Han ble bare
usynlig, fra og med sin himmelfart. La meg dele en helt fersk personlig erfaring. I
uka som gikk flyttet min familie og jeg inn i huset vårt i St Anthony Village. Det var en
god opplevelse å endelig komme i hus. For dette var vår tredje flytting i løpet
av 4 måneder! Først flyttet vi i august ut av presteboligen vi hadde leid de
siste 13 åra. Vi fikk satt alle våre saker i det huset
vi har tenkt oss tilbake til etter tiden her i Minneapolis, men vi bodde der
bare i 3 uker. Så har vi bodd i et leid hus helt til vi denne uka altså kunne
innta vårt eget hus. Fordi vi hadde noen gode hjelpere med oss, gikk flytting
og vasking fort. Vi ser for oss at det skal bli veldig godt å være i ro i det
huset de neste 3 årene! Likevel, disse erfaringene av oppbrudd har lært meg noe jeg som et
kristent menneske vil prøve å ta vare på. Det er at vi som tror på Jesus, vi
må ikke gro for fast i denne verden. At det er sunt og riktig av oss å ha litt ”løse
teltplugger”. At vi kristne skal være et ”pilegrimsfolk”. Livet er en vandring mot målet. Derfor
skal vi ikke la oss tynge av jordiske ting og bekymringer for det materielle.
Heller ikke må vi bekymre oss for katastrofer som skal skje. Da den forferdelige zunamien rammet Thailand, Sri
Lanka og andre land rundt Det indiske hav, gikk TV-reportasjene over hele verden.
Jeg reiste på husbesøk til et ektepar som hadde vært på ferie i Thailand, og
som kunne returnere uskadd hjem til Norge etter at de så vidt fikk berget seg
fra den enorme flodbølgen. Inntrykkene deres satt dypt. Jesus snakker om larmen fra hav og brenninger, og at mennesker skal forgå av
redsel og gru for det som kommer over jorden. På TV er der mye
snakk om den globale oppvarmingen, og vi hører at verdenshavene vil stige 100
fot hvis isbreene ved de to polene smelter. Så forteller Jesus en lignelse om fikentreet. Han ber oss legge
merke til trærne, men nevner særlig fikentreet. Er det noe spesielt med
fikentreet, mon tro? Ja, nemlig at det blomstrer
så brått. Jeg så en gang, jeg tror det var i april, et
fikentre i Kedrondalen i Jerusalem. Det stod i full blomst. Men det rare var at
treet hadde enda ikke fått blader! Fikentreet blomstrer før løvet spretter.
Blomstringa skjer altså veldig raskt. Fikentreet varsler at vinteren er slutt,
og at det går mot sommer og varme. Slik er det også med de tidens tegn som
Jesus nevner, de skal få oss til å tenke at Guds rike er underveis. Det Jesus vil hjelpe oss til idag, er å få øye
på at det som hender rundt oss, både på godt og vondt, er tegn i tiden.
Tegnene varsler at forløsningen, utfrielsen nærmer
seg. I ett
av mine første studieår var jeg med en kameratgjeng som leide en Volvo og
reiste på sommerferie til Tyskland. Nede i Rhindalen så vi mange gamle, flotte
borger, som ligger på
knauser med praktfull utsikt mot elva som sakte flyter gjennom landskapet. Da
kom jeg til å tenke på Martin Luther. Luther sammenligner det å være kristen med en
ridder som er tatt til fange og satt i forvaring i en borg bak flere murer og dører. En dag hører
fangen larm. Borga gir gjenklang av kanoner, og rop fra angripere. Fangen blir
redd og kjenner sterk uro. Men frykten snur til glad forventning når han oppdager at det er en venn
og befrier som angriper borga. Da tenker han at hvert slag mot borgveggene,
hvert skudd mot muren fører befrielsen nærmere. Krisen varsler at han snart er fri. Jesus oppfordrer oss til å tyde tegnene annerledes enn verden gjør.
Der mange ser dødens krampetrekninger, der kan vi se fødselsveer. Når den nye himmel
og den nye jord skal fødes ut fra det forgangne, da rett dere opp og løft hodet. For da skal dere snart bli satt fri (v.27). Der mennesker som er uten Gud bare ser undergang, død og oppløsning,
der skal vi som kristne øyne håp. Frykt ikke, sier Jesus. Det er som om alle tegn på jorden skal være
”gjennomsiktige” for den som tror på Jesus. Så, kjære forsamling, la oss
våke og be idag, som om denne dagen var den siste. La oss ikke bli så etablert
her i tiden at vi henger fast ved verden og setter vår lit til det
forgjengelige. Adventstida er en viktig epoke i kirkeåret.
Mens verden feirer jul på forskudd, og kaller det x-mas, er vi som kristne kalt
til å våke og be: ”La ditt rike komme!” Vi vil se etter tegnene på at Jesus
snart skal tre synlig fram for oss. Vi vil gjøre oss klar til å ta imot ham som kommer i all sin
herlighet, for å sette alle ting i rett stand. Hvordan skal vi te oss mens vi venter på
dette? Jo, det beste vi kan gjøre, er å være gode forvaltere over de gaver Gud har gitt oss. At vi tar vare på skaperverket,
fordeler ressursene mer rettferdig, at vi viser omsorg for hverandre, og framfor
alt, at vi leser og lytter til det Ord, som aldri i evighet skal forgå. Ære
være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud
fra evighet og til evighet. |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |