December 17, 2006

Den Norske Lutherske Mindekirke 
Pr. Per Inge Vik  3.s.i advent Lukas 3,7-18

I julens venteværelse

Idag, på 3.s.i advent er vi kommet inn i jula sitt “venteværelse”. Den personen som møter oss der, er verken en overtrøtt julenisse eller en anstrengt smilende butikkekspeditør, men altså Døperen Johannes. Faktisk har vi to adventsøndager på rad som er viet Døperen Johannes; - det var sist søndag, og så denne. Det er bra, for det finnes knapt noen mer typisk adventsperson enn denne ”veirydderen for Herren”.  

Det er saftige ord Johannes bruker, når han karakteriserer skjevhetene og syndene i samfunnet. Hadde en predikant stått fram blant oss og brukt slike ord som Døperen Johannes gjør, ville sikkert folk ha vendt seg bort i forskrekkelse og avsky. Men vi hører i bibelfortellingen at han til tross for sin ordbruk har en kolossal tiltrekningskraft.

Folk kommer i skarer og lar seg døpe av ham. Og de spør ham til råds hva de skal gjøre. Det kunne da ha vært fristende for Johannes, når han får så stor tillit, å innta maktposisjon eller gjøre seg selv spennende. Men aldri finnes det en snev av dette hos Døperen. Han er selvbevisst, ikke angående sin egen person, men på den måten at han vet nøyaktig hva som er hans oppdrag. Hvilken misjon han har på jorden:

Å peke på Frelseren.

Det finnes en legende om Johannes, om at etter at han ble halshugget av kong Herodes Antipas, så var kongen fortsatt så rasende, at han gravde opp igjen liket for å brenne det. Etter jødisk skikk var (og er) likbrenning en vederstyggelighet, men Herodes gjorde altså dette ifølge legenden. Men det var en kroppsdel som ikke ville brenne opp. Det var Døperens pekefinger. Den han hadde pekt på Jesus med da han sa:

”Se, der er Guds lam, som bærer bort verdens synd.” ”Han skal vokse, jeg skal avta.” ”Jeg er bare en røst som lyder i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier jevne.” Jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen hans.

Ja, vi har noen sitater fra Døperen Johannes som sier ganske mye om hans personlighet. Johannes gjør seg så liten som han kan. Går til sides, for ikke å skygge for Jesus.

Jeg hørte en gang en historie om den berømte fiolinisten Paganini. Jeg vet ikke om historien er sann, men den er god uansett. Det var under en konsert en gang at Paganini midt foran et stort publikum skal ha tatt fram en kniv og skåret av alle fiolinstrengene, unntatt en. Så sa han, ”en streng, og Paganini”, før han løftet fiolinen til haken. Og så spilte han så ubegripelig vakkert på den ene strengen, at folk ble helt rørt.

Jeg tenker meg Døperen Johannes som et slikt ”enstrenget menneske”. Han hadde igrunnen bare en lidenskap i livet. Ett eneste oppdrag. Det var å berede veien for Herren. Peke på Jesus. Det gjorde han til gavns.

Johannes ble inspirasjonskilde og forbilde for en sterk bevegelse i den kristne kirke fra og med 300 tallet i Egypt og Sinai. De såkalte ”ørkenfedrene” førte åndsarven fra Døperen Johannes videre. Med sit lave matbudsjett og sin asketiske livsstil. Kristne enkeltpersoner, eneboere, eller ”eremitter” blir de benevnt. De søkte seg til ødemarken for å finne Gud og for å kunne vie seg til bønn og studium av de hellige Skriftene uforstyrret.

Den første og kanskje den mest kjente av ørkenfedrene var den hellige Antonius. På engelsk St Anthony. Det er spesielt å komme til Minneapolis, og finne seg hus og slå seg til i St Anthony Village, slik som jeg og min familie nå har gjort! Jeg undres på, vet folk i bydelen vår noe om den personen som har gitt navn til vår bydel?..

Det fortelles om Antonius at han bodde helt alene i 20 år i Sketis i det Midtre Egypt, før han i året 305 steg fram og ble lærer for andre eremitter som søkte ørkenlivet. Et sted nær Rødehavet som kalles Antonius’ Berg har blitt regnet som det første kristne kloster.

Antonius spurte en gang Gud: ”Herre, hvordan skal det ha seg at somme mennesker dør i ung alder, mens andre blir svært gamle? Og hvorfor blir enkelte urettferdige mennesker rike, mens rettferdige lider nød?” Han hørte er røst svare: ”Antonius, gi akt på deg selv! Gud er den som dømmer i de spørsmål du stiller, og det er ikke til ditt gavn å vite svaret.”

”Gi akt på deg selv,” var svaret Antonius fikk. Jeg vil gi denne hilsenen fra himmelen videre til hver og en av oss her idag: Gi akt på deg selv! Du er skapt i Guds bilde, og invitert til fellesskap med Den allmektige. Også da du forfeilet ditt liv og var ulydig mot Guds kall, så viser Gud på nytt, og på den aller sterkeste måte hvor høyt han elsker, og hvor høyt han setter deg, ved å gi deg sin enbårne Sønn til frelse.

Dermed nærmer vi oss en sentral spørsmålsstilling prekenteksten idag reiser. Det gjelder ordet verdig. Døperen Johannes så seg selv så liten at han ikke en gang kjente seg verdig til å løse Jesu sandalrem. Han holdt seg selv for ussel, selv til å gjøre slavearbeidet.

Det er nattverd idag. Den Gud som ikledte seg kjøtt og blod, og nærmet seg oss mennesker på den måten, han møter oss fortsatt som den inkarnerte, gjennom sitt legeme og blod. Hvem er verdig? Hvem er god nok til å holde det hellige sakraments gaver i sin hånd, og ta dem i sin munn? Ikke jeg. Og ikke kjenner jeg noen annen heller, tror jeg.

Men heldigvis, nattverden er ikke for de verdige. Nattverden er en gave til oss uverdige! Bare Han er verdig, sier Bibelen, ”Lammet som er slaktet,” han er verdig til å få all lov og pris og ære. Gud visste at selv vismannen Antonius, etter all sin bønnekamp og søken etter åndelig klarsyn, han trengte å høre disse ord: ”Gi akt på deg selv”. Kanskje drev han det for langt i sin askese.

Vi vil også, til liks med Antonius, gjerne forstå, og komme til bunns i de problemer vi kjemper med. De såkalte ”eksistensielle spørsmål”. Men Gud har valgt å ikke åpenbare alt for oss. Vi skal la ham få være Gud, og stole på at han har kontrollen på dette. Men samtidig gi akt på oss selv. Ikke forakte oss selv, for det er ingen kristen dyd.

Døperen Johannes kan guide oss i at det er forskjell på ydmykhet og selvforakt. Gud skapte oss i sitt bilde, til kvinner og menn som han inviterer til fellesskap med seg og med hverandre. Han holder oss så høyt at han inkarnerte seg, at han steg inn i vår slekt. Vi befinner oss idag i julens venteværelse. Vi skal på nytt få feire dette inkarnasjonens under med tilbedelse og glede, til ære for Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716