March 19, 2006

Mindekirken, Minneapolis 19.02.2006, 7. sønd. e. Kr.åp

Lesetekster: Jes 43,18-25; 2.Kor 1.18-22

Tema: Pilegrimsreisen

Dette er en av de heller morsomme fortellingene om Jesus. Prøv å se det hele for dere: Fire menn er kanskje litt sent ute til et møte. Jesus er møteleder og predikant. Han har stor tiltrekningskraft, så inne er det smekk fullt. Men de fire har et svært viktig ærend. De har med seg sin lamme venn. Han ligger på en båre, ute av stand til å gå på egne ben. Vennene har hørt rykter om at Jesus kan helbrede slik at lamme mennesker kan gå. Og denne vennen bryr de seg om. Alt annet er prøvd, nå står Jesus for tur. Men det er altså fullt inne, det er ikke mulig å trenge seg frem. En båre ville kreve ganske stor plass. Skulle de snu og gå hjem igjen? Nei, til det var saken for viktig. Vennene er ikke rådløse. De fleste hus i Palestina har en utvendig trapp som fører opp til taket. Denne bruker de og bærer den lamme med seg. Vel oppe på taket begynner de å hakke seg gjennom det. Og det er ikke nok med et lite kikhull, det må være stort nok til at båren kan komme igjennom det.

Jesus selv er inne i huset. Merket han det som skjedde? Merket de andre som var der inne det som skjedde? Utvilsomt. Alt annet ville være helt utenkelig. Om Jesus stoppet sin undervisning for å iaktta det som skjedde, vet vi ikke. Men tenk dere å stå inne i huset, kikke opp og se rett i ansiktet på fire menn som undrer på om hullet nå er stort nok, og om de har truffet rett slik at den lamme kan fires ned rett foran Jesus.

Den første pilegrimsreisen.

Jeg tenker at fortellingen om den lamme mannen kan kalles for den første pilegrimsreisen. De fire vennene bar med seg sin syke venn til et bestemt hus i Kapernaum i tro på at Jesus kunne gjøre under. Senere har innholdet i denne fortellingen gitt håp og vært eksempel for mange mennesker. Mange har begitt seg på pilegrimsvandring. Motivene for disse vandringene er å styrke gudsforholdet og å få tilgivelse for synd. Men svært ofte har også håpet om helbredelse vært knyttet viktig. Vandringene har gått mot bestemte geografiske mål, steder hvor det har skjedd under. Eksempler på dette er Santiago de Compostella, Olavsbrønnen i Nidarosdomen, eller krusifikset i Røldal stavkirke. Vandringene til Røldal foregikk til langt ut på 1800-tallet. Røldal er en bygd høyt til fjells mellom Vestlandet og Østlandet. I stavkirken der finnes det et krusifiks som svetter hver St. Hans-aften. Den som kunne tørke litt av denne svetten inn i et tøystykke og så plassere dette tøystykket på den kroppsdelen som ikke var frisk, det mennesket kunne bli helbredet, samme hvilken sykdom han eller hun led av. Men bare dersom det var den barmhjertige Guds vilje. Når St.Hans-aften nærmet seg, strømmet det folk til Røldal, og det siste stykket krøp de på sine knær.

I sin bok om Cleng Peerson forteller Alfred Hauge om hvordan Cleng brakte Sara Larsdatter til Røldal. Sara var blitt stum som følge av et sjokk, og Cleng mente han hadde forårsaket dette sjokket. De måtte reise i hemmelighet, for kirken og dens prester hadde forbudt pilegrimsferdene til Røldal. Eventuelle helbredelser var ren overtro, og dersom de virkelig skjedde, var det Djevelens verk. Men, som en av Clengs medreisende sa: "Prestenes syn bryr ikke jeg meg om dersom fingrene mine ikke blir kortere enn de er nå." Helst ville han de skulle vokse ut til full lengde, men målet var å ikke bli sykere. Denne vennen var spedalsk.

Alfred Hauge forteller om Clengs første møte med de syke: Han sier: "Det kom flere båter med syke mennesker. Alle snakket åpent om krusifikset. Året før hadde det svettet mer enn vanlig, og mange mennesker var blitt helbredet. Det ble fortalt underlige historier om den lamme som hadde begynt å gå og om den døve som hadde fått hørselen igjen, og om folk som hadde vært besatt av onde ånder, men som hadde blitt kvitt dem. I en av båtene løftet to menn opp en båre dekket med hvite lakener og et dekke. Det var ingenting annet å se enn et voksfarget og misformet ansikt. I en annen båt holdt en ung mor sitt deformerte barn i armene, det hadde hareskår og åpen gane, og det gråt sårt. Alle kjente sin egen smerte, ingen visste så mye om de andres smerter, men alle visste at de var pilegrimer."

Håpet for Anne var at tungen hennes skulle bli forløst så hun kunne begynne å snakke igjen. Cleng og Anne nærmet seg kirken, krypende på kne, slik alle andre også gjorde, mens de bad Fadervår. Kirken lå i mørke, men kirkens korparti skinte som om himmelens porter var åpnet. Små og store lys var tent på alteret. Salmer ble sunget og bønner ble bedt. Etter en lang stund tok en hvitskjegget mann krusifikset ned fra sin plass over kordøren. Han ropte med høy og skjelvende røst: "Vår Herre Jesus Kristus svetter for oss!" Den spedalske strakte ut fingrene sine, konen strøk en linklut over den korsfestedes ansikt og så over mannens hender og ansiktssår. De så kvinnen med det voksfargede ansiktet, hun som hadde blitt båret over fjell og hav, hun reiste seg fra båren. Hun grep linkluten som hadde blitt lagt over ansiktet og munnen hennes, og hun kysset den mange ganger. Cleng strøk sin klut over tre-krusifikset. Anne åpnet munnen, og Cleng strøk han den først over tungen hennes, deretter munnen. Hun åpnet munnen, men ingenting skjedde. Hun var og ble stum. Alt syntes forgjeves.

Han som bærer det hele.

Det er mange fortellinger om slike episoder. Gjennom alle tider har de hatt en viktig plass i folketroen. Er det legender, eller har helbredelser virkelig skjedd? Og hva skjedde med de som ikke ble helbredet. Hadde ikke de tro nok? Tilbake til Kapernaum og fortellingen om den lamme mannen. Det skjedde ikke bare ett, men to under den dagen: For det første: Mannen ble helbredet for sin funksjonshemning, han kunne gå på egne bein fra huset. Men det skjedde også et under som ingen hadde forventet: Mannen ble helbredet fra sin synd. Det første underet vakte nok allmenn begeistring og undring, det andre underet vakte stort sett forargelse og harme, særlig hos de skriftlærde. Når Jesus tilgir synd, setter han seg i Guds sted. Dette andre underet er faktisk viktigere enn det første underet. Kroppene våre vil før eller siden sykne hen og dø, uansett hvor mange helbredelser vi måtte oppleve i livet. God helse er en stor gave. Men likevel innhenter døden oss til slutt, enten det er tidlig eller sent i livsløpet. Men selv om kroppen dør, lever tilgivelsens gave fortsatt. Den strekker seg forbi graven og like inn i Guds himmel. Derfor er dette den største gaven et menneske kan få. Jesus bærer oss alle, selv om de ytre fysiske underne uteblir.

Et bærende fellesskap.

Dersom de fysiske underne skulle være et bevis på vår tro, ville det være vanskelig å tro på Jesus. Det er mange som har blitt skuffet fordi de ikke ble helbredet for sin sykdom. De hadde satset alt på at et under ville skje bare de trodde sterkt nok. Hvem hadde sviktet, Gud eller de selv? Det er full forståelig at mennesker tenker slik. Det er ikke lett å leve med sykdom, verken fysisk eller psykisk. Under skjer også i dag, det ville være galt å si noe annet. Men Jesus lovet aldri fysisk helbredelse til alle. Han stilte heller aldri krav om en sterk tro for å kunne bli helbredet. Det Jesus lovet var å gå sammen med oss gjennom livet, uansett om vi har gode eller onde dager. Jesus vil bære oss når vi ikke orker å bære selv.

Som menighet er vi satt til å være et bærende fellesskap. Vi har ansvar for å bære hverandre. Slik er de fire vennene et eksempel for oss. Vi skal alle bære hverandre, men i perioder er vi alle også den som blir båret, den som ikke kan gå selv, den som er avhengig av andres hjelp og tro. I et godt fellesskap bytter vi på rollene mellom å være de som bærer og den som blir båret. I perioder lever vi på andres tro og håp for oss, i tider der vi ikke har krefter nok til verken å tro eller håpe selv. Ordtaket sier: Den som bærer en bør for andre, bærer ikke tungt.

Dagens tekster gir rike assosiasjoner til dåpen. Gjennom profeten Jesajas munn får vi vite at Gud skaper noe nytt. Gud gir vann slik at det utvalgte folket kan få drikke, og alle våre synder blir slettet ut. Det er dette dåpen handler om: å vaske bort synd. Kilden er Livets kilde. Jesus tilgav mannen hans synder. Mannen hadde ikke bedt om det. Han fikk tilgivelsen likevel. Gjennom dåpens bad renser Gud oss slik at gudsforholdet blir helt igjen. Samtidig gir Gud oss tro som gave. Den troen vi ikke kan prestere selv. Og ingenting illustrerer dette bedre enn når et barn døpes. Barnet blir båret til han som bærer det hele.

Også gjennom nattverden møter Gud oss med tilgivelse, fremtid og håp. Alle våre synder blir tilgitt, både de vi vet om at vi har begått, og de vi ikke vet at vi har gjort, de som vi bare aner er der, det være seg handlinger eller holdninger. Når vi går fra nattverden har vi fått blanke og nye ark, en ny start, nye muligheter til å leve i troen på Jesus. Hver søndag er en pilegrimsreise i Jesu navn.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716