November 12, 2006

Den Norske Lutherske Mindekirke
Pr. Per Inge Vik Nov 12^th 2006
Forvaltersøndagen

Text: Mark 12, 38-44

Det første jeg legger merke til i dette kapitlet i Markusevangeliet, er en strategisk linje i Jesu handlemåte: Først underviser han folket, han vender seg til massene som er samla på tempelplassen. Så kommer denne kvinna med sin gave, og dernest kaller han sammen sine disipler til undervisning som går mer i dybden. Jesus nådde alle, han favnet vidt, men så gav han dybdeundervisning til dem som valgte å holde seg nær til ham.

Vi må som kirke idag lære av Jesus, og jeg har tro på den samme strategien. Dvs at evangeliet skal proklameres offentlig. Overfor det brede lag av folket. Vi skal bestrebe oss på å nå så vidt ut som mulig, og i alle situasjoner der vi kan få komme til. Men så er det også en engere krets av mennesker som samles rundt Mesterens bord og tar imot den opplæring som Paulus kaller "å gjøre de hellige duelige" til all god gjerning. Vi ønsker og ber om at flere skal velge den velsignelsen det innebærer.

Til det å modnes i sitt forhold til Gud, så hører også dette med givertjeneste og forvalteransvar med. Det har blitt sagt at "det siste som kristnes, er lommeboka." Der er nok noe i den påstanden. Uansett, jeg kjenner på at denne søndagen har et veldig aktuelt budskap til oss: Vi mennesker er satt som forvaltere på jorden.

Et ledd i vår gudstjeneste som kanskje er lite påaktet, er takkofferet. Legg merke til at vi kaller det ikke for "kollekt" i kirken. Men takkoffer. Det er faktisk en fin utlegning av evangeliet. For evangeliet er mer enn ord. Det blir ikke reelt før det omskapes i handling. En handling der vi blir invitert som deltakere. Uttrykket "takkoffer" sier oss at det handler om mer enn "kollekt", altså å samle inn noen dollars. Det handler mer om å gi tilbake en takk til Ham som har gitt oss alt.

I den bønnen vi ber etter at menighetens takkoffer er samlet inn og offergavene er lagt på alteret, så sier presten: "Herre, din er jorden og det som fyller den. Alt vi eier, tilhører deg. Velsign disse gaver, så de kan bli til gagn for ditt rike og for vår neste.."

Alt vi eier, tilhører Gud. Vi eier egentlig ingen ting selv. Vi har alt på lån.

På det språket Det gamle testamentet er skrevet, på hebraisk, eksisterer ikke verbet "å ha". Er ikke det litt tankevekkende? På moderne hebraisk, som snakkes i Israel idag gjelder det samme. Når en som snakker hebraisk f eks skal fortelle at han har en bok, så sier han "Jesh li sefer". Direkte oversatt betyr det: "Det finnes en bok for meg." Altså, jeg har en bok til min disposisjon.

Det er en uttrykksmåte som ligger forvaltertanken nærmere enn vår måte å si det på: Jeg har en bok. For det bibelen vil lære oss, er at alt vi eier, tilhører Gud. I 5.Mosebok 26 (v1-2) instrueres de ørkenvandrende israelittene om at når de kommer inn i Løftets land, så skal de ta noe av den første grøden som vokser på jorden, og legge det i en kurv og bringe det opp til templet, og ofre det der. Førstegrøden hører Herren til.

Å gi det første til Herren, vil innebære at det resterende er det vi skal leve på. I stedet for at vi tar det første selv, og lar Gud få restene, om der blir noe til overs… I et samfunn som legger et enormt kjøpepress på oss alle, er dette en stor utfordring. I pakt med det første bud, "Du skal ikke ha andre guder enn meg", så handler det om å venne seg til at Gud skal ha førsteplass og råderett i livet vårt.

Vi hørte idag fortellinga om den fattige enka som ifølge Jesus gav den største gaven. Faktisk fikk vi også høre en tilsvarende fortelling fra GT om den fattige enka i Sarepta, som gav profeten Elia den siste rest av mat hun hadde i hus. Så førte hennes vilje til å gi til at krukka aldri ble tom. Og uttrykket "Sareptas krukke" har gått inn i språket som et uttrykk for det u-uttømmelige. Det de to enkene hadde felles, var både deres fattigdom, og at de gav det lille de hadde, alt de eide.

Markus forteller at den fattige enka i Jerusalem la sin gave i tempelkista. Det var i alt 13 tempelkister. De stod oppstilt i Kvinnenes forgård. Templet i Jerusalem kunne minne om en kinesisk eske. Ytterst lå "hedningenes forgård". Dit kunne du og jeg også ha komt, dersom templet stod idag. Men lenger kunne vi ikke ha komt.

Israelittiske kvinner hadde lov til å gå gjennom en port til, nemlig til Kvinnenes forgård. Det var der den nevnte kiste stod. Men lenger inn var det bare menn som fikk gå, til Israels forgård. Så var det bare prestene som fikk bevege seg videre, inn i "Det hellige". Mens "Det aller helligste" kun var forbeholdt ypperstepresten.

Hver av tempelkistene hadde sitt formål som midlene skulle gå til. Den kista vi hørte om idag, var den for frivillige gaver. Der var ingen forskrifter om hvor mye eller lite det var lov å gi. Mange rike gav mye, forteller Markus. Mens den fattige enka gav to mynter av den minste myntenhet som fantes den gang, så gav de rike denarer, statarer eller pund. Jeg tror at Jesus gledet seg, der han satt og så på de rikes store gaver. Pengene folk la i tempelkista kom vel med, de ble brukt delvis i fattigomsorgen, og dels til drift av templet.

Men Mesteren måtte nok også dra på smilebåndet av og til, der han satt, når han så forskjellen på hva somme gav, og hvilken formue de var god for. De tok ut bare en liten bit, og beholdt en klekkelig "livsforsikring" for seg selv. Men den fattige enka ga alt hun eide, alt hun hadde å leve av, som det stod her. Hun gav "hele sitt liv", kan også den greske teksten oversettes.

Enken gikk rik hjem fra Guds hus den dagen. Hvorfor kan jeg si det? Jo, for hun gav fra seg sin fattigdom. Derfor gikk hun rik hjem. Hun var rik i Gud. Fordi hun handlet i tro. Hun overga alt til ham, og derfor kjente hun seg helt trygg.

Vi har så lett for å tenke: Fordi jeg har alt jeg trenger, så jeg kan kjenne meg trygg. Nei, som kristne skulle vi heller lære oss til å tenke: Gud har alt jeg trenger, derfor kan jeg kjenne meg trygg! Under hans herrevelde trenger vi ikke å bekymre oss for noe.

Så bare en liten ting til slutt på denne Forvaltersøndagen: Det greske ord for "forvalter" (steward) er oikonomos. Vårt ord "økonom" og "økonomi" kommer fra dette ordet. Det betyr at å være en god forvalter egentlig er å være en god økonom, som forst av alt tenker og handler etter hva som er til ære for Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716