November 18, 2006
Den Norske Lutherske Mindekirke
The Norwegian Lutheran Memorial Church
Pr. Per Inge Vik
Text: Mark 13,1-8 - “Lev nå!”
Mine foreldre ble født under 1. verdenskrig, og var unge mens 2. verdenskrig varte. Min mor har fortalt om vekkelsen i hennes ungdomstid der hun bodde. Masse ungdom gikk på kristne møter, og overgav sitt liv til Gud. Min mor sang i et stort ungdomskor, og det var et ”åndens sus” i den tida.
Mange predikanter fokuserte på endetidstegnene. Men ikke all forkynnelse var like sunn. Særlig var det somme lekpredikanter som la ut om endetida på en måte som skremte ungdommen. Enkelte unge lå våkne om nettene og turte ikke sove fordi de fryktet at hvis Jesus kom tilbake og fant dem sovende, så fikk de ikke være med til himmelen!
Er det ikke et typisk fenomen at når det er urolige tider, så blir det mye fokus på endetida og Jesu gjenkomst? Ta f eks de kristne fjernsynskanalene og radiostasjonene her i USA, i kjølvannet av 11.september og urolighetene i Irak. Noen hver av oss har vel lagt merke til all den forkynnelsen som handler om Babel, om Jesu gjenkomst og slaget ved Harmageddon. Faktisk har forsøket på å identifisere Antikrist og å forutsi det nevnte endetidsslag blitt typisk for enkelte kristne grupperinger.
Jeg har ganske blanda følelser angående denne trenden. På den ene side tenker jeg at det er rett for kristne å se fram mot Jesu gjenkomst. De tekstene vi leser i våre gudstjenester mot slutten av kirkens år, har dette motivet sterkt framme. Og det hører med til vår tro. For Jesus har tydelig lovet å komme tilbake.
Vi påminnes om dette hver søndag når vi framsier vår trosbekjennelse: ”For opp til himmelen... skal derfra komme igjen...” Det er riktig av oss å leve i lys av håpet om Hans gjenkomst. Særlig når kristne har opplevd motgang av forskjellig slag, har det gitt mot i hverdagen å fokusere på disse endetidstekstene.
Men på den andre side, å leve våre liv for langt inn i framtida kan føre til at vi glemmer livet vi skal leve her og nå.
Der er en stor forskjell på å leve her og nå i lyset av Jesu gjenkomst, og det å leve totalt fokusert på framtida!
Alle de flotte tekstene vi har lest fra Markusevangeliet i høst, har gitt oss hjelp til et sunt kristenliv i hverdagen. Sist søndag handlet det om givertjeneste og forvalteransvar. Jesus befant seg på tempelplassen, betraktet hva folk gav i tempelkista, og underviste sine disipler om den fattige enkas store gave. Hun gav alt hun hadde, og overlot med det sitt liv totalt i Guds hender.
I dag har vi hørt at Jesus sammen med 4 av sine nærmeste disipler forflytter seg østover. Det er de to brødreparene, Peter og Andreas, sønnene av skipsreder Jonas, og så Jakob og Johannes, skipsreder Sebedeus sine sønner. Alle disse 4 var forhenværende fiskere fra Genesaretsjøen. Sammen med Jesus går de ut gjennom den østre byport, ned i Kedrondalen og opp til Oljeberget. Derfra er det en fantastisk utsikt mot tempelområdet.
Jeg har vært der flere ganger, og tatt bilder av Jerusalem fra den posisjonen. Utsikten er påtakelig. Men byen slik man ser den idag, har forandret seg veldig siden Jesu tid. Gamlebyen er nå dominert av Klippemoskeen og Al Aqsamoskeen. Bak disse strekker det moderne Jerusalem seg langt og vidt, særlig mot vest, mot nord og mot sør.
Disiplene er betatt av synet de ser: Templet med sine forgårder og høye murer, med den Fagre port, den Gyldne port, med vakre ornamenter og utskjæringer. Kong Herodes den Store var ikke bare en herskesyk og mistenksom tyrann. Gjennom NT er han mest kjent som det. Bl a fordi han drepte alle de små guttebarna i Betlehem da De vise menn kom og spurte etter en kongesønn som de mente skulle være født. Da følte han sin posisjon true.
Men Herodes var også en foretaksom byggmester. Han prøvde å gjøre seg til venns med jødene, enda han selv var idumeer. Han utvidet tempelområdet, så det enkle templet fra Serubabels tid, det som ble gjenreist etter at jødene fikk vende tilbake fra det babylonske fangenskap, som var så lite og ynkelig gjennom flere generasjoner. Herodes den Store omskapte det til et praktbygg. Men det skulle ikke vare lenge.
Jesu profeti ble oppfylt kun 40 år etter at den ble fremsagt. Det betyr at bare et par generasjoner kunne nyte det vakre synet disiplene så fra Oljeberget. Under det jødiske opprøret mot Roma i år 66-70 ble Jerusalems tempel lagt i grus. Under ledelse av general Titus røvet romerne med seg de mest dyrebare skattene fra Jerusalem.
Man kan den dag i dag se triumftoget med den 7armede lysestake og paktens ark fremstilt på Titus-buen i Roma. Bokstavelig talt var det ikke tilbake stein på stein da romerne hadde fullført sine herjinger, som straff for det jødiske opprøret. Helt frem til idag er det kun Klagemuren som står igjen. Den er ikke en del av selve templet, men det sørvestre hjørnet av den enorme plassen rundt templet. Der har jødene i alle disse århundrene møttes for å gråte over det som skjedde i år 70 e Kr.
Da Jesus forutsa det som skulle skje, ville disiplene vite når denne forferdelige ødeleggelsen i forkant av hans gjenkomst, skulle inntreffe. Han svarer ikke på spørsmålet. Et annet sted sier han at ingen vet tidspunktet. Ikke engang Han selv, men bare Faderen. Så når disiplene er opptatt av tidspunktet, så sier han at de skal nøye seg med tegnene. Tegnene på at tiden nærmer seg: Krig og rykter om krig, jordskjelv og hungersnød. Dette er bare begynnelsen på fødselsriene, sier han til slutt i teksten idag.
Men legg merke til det viktigste her: Når dere hører om dette, så la dere ikke skremme, sier Jesus. Når dere ser og merker endetidstegnene, så løft deres hoder, fatt mot, for tiden er nær, sier han. Altså, Jesus sier ikke dette for å skremme, men for at de troende skal fatte mot! Han gjør omtrent som tannlegen mens han holder på å fikse tennene våre. Når smertene kanskje er på det verste, så sier han: ”Bare et øyeblikk nå, så er det over!”
Så tror jeg at i stedet for å bli for opptatt av endetida, så skal vi leve våre daglige liv og utføre vår forvaltertjeneste. Luther sier et sted at om han visste at Jesus kom tilbake i morgen, så ville han plante sitt epletre idag. Det er et sterkt utsagn om at det viktigste for oss, er å leve i nuet! Til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
