October 1, 2006

Mindekirken October 1, 2006
Pastor Per Inge Vik

Det er fascinerende å følge Markus evangelium fortløpende, fra søndag til søndag, slik vi gjør dette året. Jeg forstår det sånn at neste kirkeår er det Lukas som skal "komme til orde" i våre gudstjenester. Dette er en helt ny, og veldig positiv erfaring for meg som predikant, at vi systematisk følger bibelteksten på langs. I Norge har vi tekstrekker som ikke følger den bibelske kronologi, og der den ene søndagen sjelden har noe med den neste å gjøre.

Forrige søndag hørte vi Jesus ta et barn og løfte det fram som et godt eksempel for oss voksne. Et forbilde med tanke på vårt gudsforhold. Det handler særlig om at vi er fullstendig avhengige av Gud,

akkurat slik som et lite barn er avhengig av den som har ansvar for det. Så er barnet videre et forbilde for oss på den måten at vi skal møte Gud med tillit: et barn møter jo sine omgivelser med en åpen tillit.

Når vi denne søndagen har lest videre, ser jeg for meg at dette barnet fremdeles står der, midt i disippelflokken, når Jesus her sier: den som lokker en av disse små, som tror på meg.. Dette er en viktig setning for oss når vi idag har tatt imot dåpsbarnet Riordan Andreas i vår gudstjeneste. Legg nøye merke til Jesu ord om en av disse små, som tror på meg.

Somme kristne mener at et lite barn ikke kan tro, og derfor må dåpen vente til barnet forstår, og kan be-kjenne og uttrykke sin tro med egne ord. De som har et slikt standpunkt, vil få problemer med dagens tekst.

Som vi var inne på sist søndag, kan heller ikke et voksent menneske tro, av egen fornuft eller kraft. Det må et under til for at troen på Jesus Kristus skal skapes! Dette underet gjør Gud. Vi kan ikke diri-gere eller styre Ham. Men når Guds ord lyder, og hans Ånd virker, da skapes troen, når og slik han vil.

Og dette troens under kan like gjerne skje hos et lite barn som hos en voksen. Ja, faktisk har troen lettere tilgang inn i et lite barns hjerte enn til oss voksne! For vi har tilvent oss en skepsis og kritisk sans, som vel kan være nyttig nok i forskjellige sammenhenger ellers i livet. Men skepsis hører ikke hjemme i vårt gudsforhold! Når Jesus her sier en av disse små, som tror på meg, så kvalifiserer, og inkluderer han barnet, det hører med i troens fellesskap.

Mens vi mennesker ofte gjør det motsatte. Vi har så lett for å diskvalifisere og ekskludere, slik som Johannes her. Han misliker at en som ikke hører til i deres flokk gjør undergjerninger i Jesu navn. Og han vil hindre ham. Tenk det, han mislikte at noen gjorde vell! Så snever var han. Han ville innføre copyright på velgjerninger i Jesu navn! Men Mesteren tar disippelen i skole, og sier vennlig: Den som ikke er imot oss, er med oss.

Så er det et spørsmål som presser seg på idag. Nemlig: Hva i bibelen skal vi ta bokstavelig, og hva er billedlig tale? Når Jesus ber oss hugge av hender og føtter og rive ut øyne hvis de frister oss, er det da helt bokstavelig ment? Selvfølgelig er det ikke det. Det Jesus vil ha sagt, er at i fristelsens øyeblikk, så må vi være våkne. Når djevelen frister, skal vi være radikale, og "hugge av", ikke hender og føtter, men tanker. Ordet radikal kommer av det latinske ordet "radix", som betyr "rot". Vi skal ta det onde ved rota.

Når Gud rekker sin gave mot deg, og vil gi deg del i det evige liv, så la ingen ting, hva det så enn måtte være, få hindre deg! Vær "på hugget, på alerten" når vår onde fiende vil føre til fall. Før en innskytelse blir til handling, før en tanke blir til ord, så "hugg den av", allerede på tankestadiet. Paulus minner oss i Efes 6 om alle Åndens våpen vi kan bruke i kampen mot fristelsen, og at vi skal gjøre det i bønn.

La meg fortelle om noe som skjedde på torsdag, da denne prekenen ble forberedt. Den dagen fyllte min mor 91 år. Jeg ringte til Norge for å gratulere henne med dagen. Hun har mye smerte, så telefonsamtalene med henne må alltid være korte. Men jeg leste for henne det bibelordet som jeg fant i min norske bibel-leseplan, og som vi bruker ved frokostbordet hjemme i St Anthony Village.

Disse ordene fra Jesaja 55 fikk mening inn i min gamle mors situasjon, lest fra den nynorske bibelen, via telefonlinjene over Atlanterhavet (v.8-11); Mine tankar er ikkje dykkar tankar, og dykkar vegar er ikkje mine vegar, seier Herren. Nei, så høg som himmelen er over jorda, så er mine vegar høgare enn dykkar vegar, og mine tankar høgare enn dykkar tankar.

Mens jeg leste, kunne jeg merke at det var som om hun åt ordene, og ble mettet av dem. Kroppslig er hun ganske skrøpelig, men åndelig fornyes hun dag for dag gjennom Guds ord. Styrkes til bønnetjenes-ten som hun står i, og som hun har gjort i mange, mange år. Nå tenker hun at den eneste oppgaven hun har, er som forbeder. Og at det er derfor Gud lar henne leve, tross smertene hennes.

Hun er en forbeder for hele slekta, og for hele bygda. Og folk vet det. For hun forteller frimodig til dem hun møter at hun ber for dem. På den måten får hun en veldig nær kontakt med mennesker. Somme får tårer i øynene når de hører at hun ber akkurat for dem.

Det var ikke så lett for mor at vi skulle forlate henne, og reise til USA, for vi bodde så nær hverandre. Vi kunne besøke henne nesten daglig. Men heldigvis, bønnen kjenner ingen geografiske grenser. Den hører med blant de "velsigna band som bind Guds folk i saman her" (NoS 531).

Den opprinnelig engelske teksten og amerikanske melodien som vi skal synge til slutt i gudstjenesten idag, ble først oversatt til nordisk språkmark av islendingen Fridrik Fridriksson. Så kom den på norsk det året jeg ble født, i 1951.

Denne salmen ble sunget på avskjedsgudstjenesten i slutten av august, før vi reiste til Minneapolis. Det gir mening å synge den her idag. La oss styrke båndene mellom brødre og søstre som hører Kristus til. Enten det er på Island, i Norge, Danmark, Sverige, Finland eller USA. Det var så flott med denne flaggborgen og inngangsprosesjonen idag. Tross forskjellig språk og store geografiske avstander, er Guds folk ett over hele verden gjennom troen på Kristus.

Han ber oss i dag om å holde fred med hverandre. At vi ikke må fordømme hverandre, men akseptere og inkludere. I sin yppersteprestlige bønn ber Kristus om at vi må være ett.(Joh 17, 11) slik som Faderen og Sønnen og Ånden alltid var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716