October 8, 2006

Pr. Per Inge Vik Text: Mark 10, 2-16 "Christ in Our Home"

Andaktsheftet "Christ in our Home" blir brukt her i Mindekirken til åpning hver tirsdag på "Open House". Og forhåpentligvis brukes det daglig i mange hjem. "Christ in our home" er også en treffende overskrift denne søndagen. For på denne 18.søndag etter pinse stiger Jesus oss i møte som hjemmets, ekteskapets og barnas venn.

La meg med en gang si at det er en stor utfordring å være predikant idag. For det finnes så mange kvinner og menn som bærer på sår og har vonde erfaringer eller dårlig samvittighet i forhold til Jesu ord denne sondagen. De kjenner på fordommelse, enten i sitt eget hjerte eller fra sine omgivelser. Hvordan preke slik at det ikke blir til dom, men til oppmuntring og stotte? Hvordan få fram Skaperens nærvær og omsorg for oss som er skapt i hans bilde, og hans grenselose tilgivelse når det går galt for oss?

Fremfor alt må vi minne hverandre om at Han som taler til oss her, er Han som sonet alle våre synder. Og vi vet at det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8,1).

Så hørte vi allerede i den første teksten at Gud er opptatt av relasjoner. Det er ikke godt for mannen å være alene (1.Mos 2,18). Gud vil at menneskene skal ha nære relasjoner, med hverandre og med ham. Og barna er inkludert! Han vil at de skal komme til Ham, og at vi voksne ikke må hindre dem.

Til deg som har små barn, vil jeg si med den svenske biskop Martin Lønnebo: "Det viktigste alteret å gjøre tjeneste ved i vår tid, er barnesenga." Ta gjerne til dere dette, også dere som er besteforeldre til små barn, og dere som ellers har mulighet til å gjøre altertjeneste ved en barneseng.

Nå vet jeg litt for lite om hvor utbredt aftenbønn og bibellesning på sengekanten for barn er i amerikanske hjem. Men i alle fall i Norge er aftenbonnen en bærebjelke i dåpsopplæringen og den kristne barneoppdragelse. Uansett, å bygge Guds kirke, er å overlevere troen til neste generasjon.

Det er i de nære relasjoner i hjem og familie, i slekta og nabolaget at mennesker blir preget. Jeg påstår dette, selv i en frodig medie-tid. Masse-mediene har sterk innflytelse, men det er likevel i nærkontakten med gode lærere og sondagsskole-lærere, med foreldre og nære slektninger, at barn blir preget på det dype og personlige plan.

Ved starten på det 21.århundre har antallet samboerskap og hjem der bare en voksen bor med sine barn, og der mange barn også erfarer at foreldrene skifter partner, bare vokst til nye høyder. Da kan Jesu ord om skilsmisse og gjengifte lett oppleves beklemmende. Likevel, i en tidsalder med mye oppbrudd, er det viktig å risse opp idealene på nytt.

Men hva så? Vi tar grundig feil hvis vi innbiller oss at alt var så mye bedre i gamle dager. I tidligere generasjoner har det vært mye både av misbruk og vold som bare skulle dysses ned, og aldri kom fram i lyset.

Kanskje overrasker det noen å høre at spørsmålet om samlivet mellom mann og kvinne, var et svært hett tema i det jodiske miljo på Jesu tid. Moseloven åpnet for at ekteskapspartene kunne skilles under visse omstendigheter. Det var tolkningen av et vers i 5.Mos 24 (v.1) som gav opphav til debatten den gangen. Der står det: Når en mann har tatt en kvinne til ekte, og han ikke bryr seg om henne lenger, fordi han har funnet noe ved henne som byr ham imot, kan han skrive et skilsmissebrev og gi henne og så sende henne bort fra sitt hus.

2 toneangivende rabbinere den gangen hadde hvert sitt syn på hva dette innebar. Rabbi Shammai og Rabbi Hillel. Shammai var den strengeste av dem. Han og hans tilhengere mente at den eneste grunn som kunne godtas for at en mann kunne skille seg, var om kona hadde vært utro.

Rabbi Hillel, derimot, kunne levere svært vide tolkninger av hva som var grunn god nok for skilsmisse. Slik mente han at det var nok om kona svidde (romme)groten! Men kvinna hadde ingen rettigheter! Merk formuleringen til disse fariseerne som kommer til Jesus for å sette ham på prove: Har en mann lov å skille seg fra sin hustru? Det motsatte var uaktuell problemstilling for dem.

Jesus skjærer igjennom samtidens skilsmissedebatt. Ja, han går til og med bakenfor Moselovens ord, tilbake til ekteskapets ide i Guds skapertanke. I begynnelsen, da alt ble til, skapte Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.

Han som sier dette, sendte også ut sine disipler parvis, 2 og 2, fordi han visste at vi mennesker blir sterkere når vi ikke står alene. Vi har idag foran oss en tekst som onsker å komme i direkte dialog med vår tid og samfunnssituasjon. Fordi vi lever i denne verden, og fordi partnerne i et ekteskap er syndere, eller om vi vil bruke Jesu egne ord: for harde hjerters skyld, finnes det skilsmisser. Derfor er det behov for lovparagrafer som regulerer, og som demmer opp mot folgene av vår synd.

Men Jesu ord om ekteskapet er ikke bare utopi. Gud elsket verden så til de grader at han kom og gjorde seg til ett med oss. Til ektefolk vil jeg si: Han som binder sammen, han vil også hjelpe med å holde sammen. Til dem som ikke har noen ektefelle: Gud er i stand til velsigne deg akkurat der du står idag.

Og Bibelens Gud er dynamisk, ikke statisk. Så mang en gang har Han skapt noe helt nytt når vi trodde at våre synder og feiltrinn hadde odelagt alt. Han, Skaperen forenet seg selv med sin skapning da hans evige sonn ble en av oss. I Kristus er Guds rike med sine legende og fornyende krefter kommet nær. Menighetens fellesskap har kvaliteter som vi ikke aner for vi får oppleve det.

I sum: Gud binder sammen, han vil relasjon.

Ja, den treenige Gud er en relasjonenes Gud! Fra opphavs tid, før alt ble skapt, har Gud vært en treenig Fader, Sønn og Hellig Ånd i et harmonisk fellesskap. Ære være Ham som alltid var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716