December 16, 2007

Den Norske Lutherske Mindekirke 

Pr. Per Inge Vik 

Matt 11,2-11

Gå og fortell!                   

”Go, tell it on the mountain,” sang vi til å begynne med. Gå og fortell, sa Jesus til Døperen Johannes` disipler. Det skjedde da Døperen sendte bud fra fengslet for å spørre om Jesus virkelig var den Messias som folket ventet på. Selv Herrens veirydder trengte klarhet, og oppmuntring, der han satt innestengt fordi han hadde talt imot selveste kong Herodes.

Kongen hadde vist sin eneveldige makt ved å ta sin brors hustru og leve sammen med henne. Men den djerve Døperen våget å si imot: ”Herodes, det du har gjort, er ondt i Herrens øyne!” Det ble ikke akseptert. Igjen brukte kongen brutal makt, og til tross for at folket hadde dyp respekt for Døperen, fikk han satt ham i fengsel.

Etter en tid i fangenskap, sender Johannes sine disipler med bud til Jesus for å spørre om han virkelig var den som jødene ventet skulle komme, eller om de skulle vente en annen. Så får Johannes` disipler dette oppmuntrende budskapet: Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser, Messias er kommet! Profetiene oppfylles.

Akkurat det Jesaja hadde forutsagt, det skjedde nå: blindes øyne åpnes, og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge (Jes 35,5-6). Jesu underfulle gjerninger og hans gode budskap for fattige, det er tegnene på at ventetiden er omme. Guds rike er kommet nær.

Jeg er med i en norsk litteraturgruppe her i byen, der vi kun tar for oss norske forfattere. Samtalen går også på norsk. Under vår samling sist mandag var det en diktsamling av Jens Bjørneboe som stod i fokus.

I Bjørneboe`s poesisamling fant jeg en perle av et dikt, med tittelen ”Johannes”. Det er den vakreste og sterkeste preken om Døperen Johannes jeg noen gang har vært borte i. Dikteren lar Døperen selv føre ordet i disse versene:

”Men en gang var min ungdom søt honning!
Før femten somre i Judea ørken,
før ørkenvinden og før sommertørken
fikk gjort mitt blod til eddik. Før en dronning,
(en tispe over Juda!) fikk meg slik
at når jeg, døpende ved Jordan elv
kan få et glimt i vannet av meg selv,
da må jeg lukke munnen om et skrik!

Jeg gav min ungdom. Den var søt som honning.
Men derved fikk jeg makten over ordet,
før ordet vokste og tok meg til tjener.
Så kom Herodes til meg med sin dronning.
Og ordene kom ut av meg som stener.
Ved tempelet møtte jeg min første venn,
Vi var i slekt, og alle dro jo dit.
Og så - da vi var tredve – kom han hit,
til meg som ikke kjente ham igjen.

Min venn, min venn! han var som når et tre
er brent av lyn. Og ordet vokste, tonte:
Se smertens kongelige, tornekronte!
Se Lammet der som bærer verdens ve!

Jeg døpte ham. Og himlen åpnet seg.
Og ånden lå omkring ham som en gulldrakt.
Og som en storm kom ordet: Det er Fullbrakt!
Men ild fra solen kom og døpte meg.
Med blodig lepe hørte jeg meg si:
Meg er å avta, bare du skal bli!”

Dette siste er vel det aller vakreste og sterkeste karaktertrekk ved Døperen: Han selv avtok, og lot Jesus vokse. Han gjorde ikke seg selv spennende. Han stilte ikke sin egen person i sentrum, men trådte til side. Døperen pekte bort fra seg selv og sa: Se, der er Guds lam, som bærer bort verdens synd (Joh 1,29)!

Profetene og veirydderne som gjorde klart for Messias` komme, de betalte en høy pris. Også Jakob (5,10) minte om det i sitt brev, som vi hørte her idag: Ta profetene som talte i Herrens navn til forbilde, de holdt tolmodig ut når de måtte lide ondt.

De gammeltestamentlige profeter og Døperen Johannes hadde dette til felles, de våget å si sannheten, også når det var upopulært. De bar personlige kostnader ved å sette Guds ord høyest.

Herrens hellige bud var viktigere for dem enn godtfolks meninger. Tenk om vi som er kirke idag kunne leve og forkynne etter de samme idealer. At vi kan være sannheten tro i kjærlighet, for å si det med Paulus.  

Dette budskap skal forkynnes fortsatt. Lov og evangelium. Guds hellige bud og vilje, og hans grenseløse kjærlighet og nåde mot syndere. Alle troende er kalt til å være med å bringe dette videre: Gå og fortell. Evangeliet skal forkynnes for fattige!

Guds rike, som vi venter skal komme i kraft, det er allerede kommet nær. Gjennom enkle midler. Når ordet forkynnes og de hellige sakramentene forvaltes. Når kristne vitner om sin tro. Da er Ånden virksom. Da vokser Himmelriket fram og utvider sine grenser.

Det er adventstid. Mens vi på den ene side forbereder Jesu fødselsfest, og på den andre side ser enda lenger fram, og venter på at Jesus skal komme tilbake i herlighet, så slippes Himmelrikets krefter løs i vår verden. Mens vi venter, skal ondskap bekjempes, synder ryddes av veien og tilgis, sørgende skal trøstes, fanger skal settes fri, døves ører skal åpnes.

Med våre liv, og med våre ord, er alle kristne kalt til å bringe evangeliet ut til våre medmennesker. Gå og fortell! Si til andre, vis dem i praksis hva Jesus har gjort for deg! La ditt vitnesbyrd bli hørt eller sett! Enhver troende er kalt til dette, å være med å spre de gode nyheter om at Gud ikke har glemt vår verden. Han har sendt oss en Frelser.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. (Menigheten svarer:) Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716