July 08, 2007
|
|
|
|
Den Norske
Lutherske Mindekirke Å gå i tau Jeg har er liten ryggsekk jeg bruker når jeg er ute og sykler. På den står det skrevet ”2469 moh”. Over er det en enkel strek-tegning av Galdhøpiggen, Norges høyeste fjell. Sekken får meg til å tenke på en gang Karin og jeg var med i en turgruppe som skulle bestige Galdhøpiggen. Høyden på det fjellet er 2469 meter over havet. Da vi skulle dit, måtte vi gå i tau. Det var en interessant opplevelse som vi delte med 30 andre fjellvand-rere, gamle og unge av begge kjønn. Instruktøren lærte oss å feste tauet høyt, rett under armene. Videre at vi måtte gå og holde tauet tilnærmet stramt både foran og bak oss. Slik at om noen f eks falt ned i en bresprekk, så falt han ikke så langt. Å gå i tau gir trygghet når man skal bevege seg i farlig fjellterreng, og særlig på breer. Bresprekker kan være dekt av et tynt snølag, men under kan der skjule seg en avgrunn. Prinsippet med å gå i tau er at om en i følget faller nedi, så skal de andre dra ham opp igjen. Faktisk var det en kvinne i vårt følge som sklei, og vi fikk erfare hvordan tauet virka. Før vårt vandringsfølge skulle ned igjen, kom der 4 personer som hadde beveget seg opp i høyden på egen hånd. De bad om å få slå følge med oss på nedturen. Da forlenget føreren tauet, laget nye løkker, og lot de nye få plass sammen med oss. Jeg reflekterte litt over dette etterpå. Jeg har tenkt på at å være kirke, det er som å gå i tau. Vi er kalt inn i et fellesskap. I den hellige dåp fikk vi plass i et turlag, der det er en som går med, som vår guide gjennom livet: ”Med Jesus vil eg fara på livsens ferd ilag.” I dette fellesskap hersker det trygghet. Om noen faller, så er der andre som løfter opp igjen! I Norge kalles denne søndagen, den 6. etter pinse for Aposteldagen. Jesus sa: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. Gå av sted! Jeg sender dere som lam blant ulver. Jesus utvalge sine vitner som skulle forkynne evangeliet om Guds rikes nærvær. De skulle gjøre gode gjerninger i Jesu navn. De skulle gå inn i husene til folk med fredshilsen i Jesu navn. Bor det et fredens menneske der, sa Jesus, skal freden dere kommer med, hvile over ham. Hvis ikke skal den vende tilbake til dere selv. Så det var virkekraftige ord han gav dem! Disiplene kom begeistret tilbake og fortalte at til og med de onde ånder måtte vike i Jesu navn. Han gav dem da et større perspektiv ved å be dem glede seg mer over at deres navn var oppskrevet i himmelen enn over de gjerninger de fikk være med på å utføre. Tenk at gjennom disse enkle vitner ble Jesu Kristi kirke grunnlagt. Ved rekruttering av høyst vanlige mennesker. Jesus gav dem instrukser om hvordan de skulle gå fram, utrustet dem og gav dem frimodig-het. Så, gjennom deres tjeneste, vokste kirken fram. Fordi de ikke gikk egne ærend, men Jesu. Fordi de talte i Jesu navn. Hva betyr så dette “i Jesu navn”? Senere, i Apostlenes gjerninger blir ”Jesu navn” forstått som en manifestasjon av hans nærvær og hans makt. Virkekraftig også etter himmelfarten. Vi ser det når Peter og Johannes helbreder den lamme tiggeren på tempelplassen i Apg 3,6: I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg og gå. Og det skjer som de befaler. I kap.5 (v.40) fortelles at Det høye råd lot apostlene piske, og forbød dem å tale i Jesu navn. Det sier en hel del om at til og med de som ikke ville tro på vår Mester, visste hvilken kraft der lå i hans navn! Og denne kraft har spredd seg til stadig flere folkegrupper ved vitnetjeneste og gode gjerninger gjort i hans navn. Vi leste at Jesus utvalgte 72 disipler som han sendte ut to og to for å vitne om Guds rike. Jeg velger å stanse litt ved dette tallet, for det er mer enn en tilfeldig opplysning. Det merkelige er at i den nyeste norske bibeloversettelsen står tallet 72, mens i den gamle, og også i den engelske, står det 70. Det har seg slik at etter at Lukas skrev ned sitt evangelium, så ble det i mange hundre år avskrevet for hånd. De eldste håndskriftene til NT divergerer, så begge tallene, både 70 og 72 finnes. Det betyr at vi vet ikke nøyaktig om Jesus sendte ut 70 eller 72 disipler. Forskjellen er hverken stor eller viktig. Men bakgrunnen og den dypere meningen er viktig. Da må vi gå til 1.Mos kapittel 10. Der listes folke-slagene og språkgruppene som ble nedættet fra Noa og hans tre sønner etter syndfloden. Altså alle folkeslag på jorden. I den hebraiske grunnteksten er det regnet opp 70 navn, mens det i den gamle greske oversettelsten ”Septuaginta” som var svært utbredt i Oldkirkens tid, listes det 72 grupper. Selv om der altså er litt forskjell på tallene, så symboliserer utsendelsen av disse disiplene at evangeliet skulle forkynnes på alle språk, og for alle folkeslag på jorden. For Lukas, som er den eneste ikke-jøde av alle bibelske forfattere, er dette et sentralt spørsmål. Evangeliet må ut til alle folkeslag! I dag vet vi at det finnes over 6000 språk i verden. Den som følger med i bibeloversettelsesarbeid til nye språk, vet at den dag nærmer seg da alle mennesker har fått enten hele bibelen eller deler av den oversatt til et språk de kan forstå. Det neste som er vesentlig å merke seg ved utsendelsen, er at Jesus sendte ut sine vitner to og to. Ingen av dem skulle være alene. I Apostlenes gjerninger ser vi at den første kirke fortsatte denne praksis. Peter og Johannes ble sammen sendt til Samaria (Apg 8,14). I Antiokia ble Paulus og Barnabas utvalgt til å foreta den første misjonsreise (Apg 13,1). På den andre misjonsreise tok Paulus med seg Silas (Apg 15,40). Tjenesten i Guds rike er aldri noe soloarbeid. Som Jesu vitner er vi kalt inn i et fellesskap. Jeg har sterk tro på samarbeid, felles bønn og forbønn i kirken. At vi trenger hverandre. Om du leser brevene i NT, vil du se hvor ofte ordet hverandre går igjen. Jeg anbefaler sterkt at alle kristne er med i en Bibelgruppe, samtalegruppe eller har bønnefellesskap med minst en kristen bror eller søster. Sammen med andre troende blir det så mye lettere for oss å gi Herren tømmene i våre liv. Dermed er vi tilbake til det med å gå i tau. Er vi som menighet et slikt fellesskap, som viser omsorg for hverandre? Løfter opp igjen den som falt, gir hverandre oppmuntring i stedet for å trykke andre ned, dømme og fordømme? Vi hørte et grelt eksempel på det i forrige søndags tekst, der to av Jesu disipler ville la ild og svovel fra himmelen falle over samaritanske landsbyer som ikke ville ta imot Jesus og hans følge. Men Jesus avviste dem kontant! Like viktig som omsorgen for hverandre, er det at vi gir plass til nye som kommer og vil være med i tau-laget. De som ikke har funnet gode holdepunkter i livet så langt. Da må vi lage plass for dem! Gi dem del i oppgavene i menigheten og la dem få kjenne omsorg. Vise dem den inkluderende og generøse holdningen som Jesus har vist oss. Ære være Faderen.. |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |