July 1, 2007

Den Norske Lutherske Mindekirke 

Pr. Per Inge Vik                  
Text:Lk 9:51-62                 

Kontant avslag  

Det finnes en jødisk legende om Moses i ødemarken. Han møter en gjeter der ute, som om kvelden skiller fra den feteste og fineste melken, heller den i et tre-kar og plasserer det på en stein et stykke unna.

”Den melka gir jeg til Gud,” sier gjeteren. ”Jeg tar alltid den beste melka ifra som et offer til Gud.” Moses kan en del teologi. Han kan ikke dy seg, og begynner å belære hyrden om at Gud er ånd, - han drikker ikke melk. Og hvis gjeteren ikke vil tro det, kan han bare kikke etter i løpet av natta.

Vel, når natten faller på, gjemmer gjeteren seg bak en busk. Etter en lang stunds venting, ser han i månelyset er liten rev komme luskende og lepjer i seg melka. ”Ja, nå er du vel glad,” sier Moses neste morgen, ”for nå vet du mer om Gud enn du gjorde i går.” ”Det er så,” svarte hyrden, ”men jeg hadde bare en måte å vise Gud at jeg elsker ham på, og nå er den tatt ifra meg.”

Neste natt taler Gud til Moses og sier, ”Moses, du tok feil. Det er sant at jeg er ånd, men likevel tok jeg med glede imot melka, for det var på den måten gjeteren gav seg over til meg, og viste sin kjærlighet. Men ettersom jeg er ren ånd, og ikke hadde bruk for melka, delte jeg den med den vesle reven som trengte den så vel.”

Gud har en egen svakhet for det svake. Vi hørte det f eks for et par uker siden, da vi i gudstjenesten hadde fortellingen om Jesu besøk hos fariseeren Simon. En prostituert kommer inn midt i det pene selskap og viser en utilbørlig opptreden. Hun vasker Jesu føtter med sine tårer, tørker dem med håret sitt og smører føttene hans inn med kostbar salve.

Dagens evangeliefortelling utgjør de innledende vers til Lukasevangeliets store reisebeskrivelse. Her er noe spesielt for evangelisten Lukas. Han og Markus og Matteus følger hverandre i mange beretninger fram til nå. Men fra og med det vi leste her, kap 9 v.51 begynner Lukas fortellingen om Jesu vei opp mot Jerusalem den siste påska han levde.

Denne reiseberetningen går over ni og et halvt kapittel. Veldig mye av det som fortelles her, finnes kun hos Lukas.

Da det led mot den tiden da Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han ansiktet mot Jerusalem; det var dit han ville dra. Jesus selv visste at det var hans bestemmelse, at han måtte dra dit opp for å lide og dø for menneskehetens synder. Det var derfor han vendte ansiktet mot Jerusalem.

Det var også grunnen til at samaritanerne ikke ville ta imot ham og hans følge, fordi hans ansikt var vendt mot Jerusalem. Samaritanerne ville ikke vite av Jerusalem. Eller egentlig var de utestengt derfra av jødene. Samaritanerne og deres gudstilbedelse var holdt for å være uren. De hadde blandet seg med andre folkegrupper under jødenes land-flyktighet i Babylon. Så etter eksilet kunne ikke de tilbake-vendte jødene ha noe samkvem med dem.

Mens Jerusalems tempel lå i ruiner, hadde samaritanerne begynt å tilbe Gud på fjellet Garisim i stedet. Jeg har vært oppe på Garisimfjellet i Samaria. Jeg har vært vitne til samaritanernes påskefeiring. I motsetning til jødene av idag, så feirer samaritanerne fortsatt påske med slakting av påskelam og stryking av blod, for å minnes utferden fra Egypt. Det er spektakulært, med de enorme grillene der lammene blir helstekt over ilden.

Denne praksis opphørte i Jerusalem bare en genera-sjon etter at Jesus døde, da romerne ødela Jerusalem og rev ned det andre templet. Det som hadde blitt gjenreist etter det babylonske fangenskap, og som var blitt restaurert og utvidet av kong Herodes den Store. Jesu offerdød avløste den gamle offerpraksis, gjorde den overflødig.

Jesu disipler ble indignert over at Jesu følge på veg opp til Jerusalem ble avvist av samaritanerne. To av dem, brødrene Jakob og Johannes foreslo umiddelbar straff. Hellig vrede i praksis! Men Jesus gav dem et kontant avslag. Han avsto fra straffeutøvelsen.

Grunnen er klar nok. Det var ikke hans bestemmelse å komme til verden for å dømme den. Han vendte sine øyne mot sitt bestemmelsessted, Jerusalem for å fullføre frelsesverket der. Så teksten vår idag handler om to ting. 1. Jesus viser nåde i stedet for å felle dom og utøve straff. Det er første del av denne fortellingen.

Det 2. idag handler om å være helhjertet i sin overgivelse og sin kjærlighet til Gud. At vi kan ikke sette av en liten plass til Gud i vårt hjerte. For det finnes ingen liten Gud. Han vil ha førsteplassen, og det har han krav på. Som den hellige Skaper og opprett-holder av vårt liv, har han rett på det. Derfor gjorde han rett, den enkle gjeteren i ørkenen, som gav Gud det beste han hadde.

Hva tenker vi om at det koster å være Jesu disippel? Antakelig har de fleste av oss lite erfaring, og liten bevissthet om dette. I et samfunn der flertallet er nominelle kristne, har vi det ganske greitt som Jesu etterfølgere.

Men Menneskesønnen hadde ikke noe han kunne hvile sitt hode på. I motsetning til profeten Elia, som gav sin etterfølger Elisja tillatelse til å ta farvel med sine foreldre før han tok opp sin profetgjerning (1.Kong 19,19-21), sa Jesus til dem som ville følge ham: Ingen som har lagt sin hånd på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike. Mesteren hadde vendt sine øyne mot Jerusalem, og der var ikke tid for retrett. Hverken for ham eller for dem som ville følge ham.

Vi kan ikke mildne eller psykologisere hans utsagn om å forlate hjem (v.57-58), familiære plikter (v.59-60) eller slektsbånd (v.61-62). Når Guds rike er kommet, finnes det ingen ting viktigere enn det. Når Jesus kaller mennesker til etterfølgelse, må alt annet komme i andre, tredje og fjerde rekke.

Vår kunnskap om Gud er begrenset. Vi har det til felles med gjeteren som Moses møtte i ødemarken. Uansett hvor mye vi prøver å lære om ham.

Vi kjenner bare en liten flik av Guds vesen. Han er mer uutgrunnelig, større og mer endeløs enn vi kan tenke oss.

Vi blir aldri helhjertet, fullkomne i vår overgivelse til Ham. Samme hvor mye vi anstrenger oss. Derfor trenger vi å starte på nytt. Omvende oss. Kristenliv står aldri stille. Det er alltid i bevegelse, fremover mot målet, og tilbake til Kristus. Til nåden. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716