June 10, 2007

Den Norske Lutherske Mindekirke 
Pr. Per Inge Vik
Lk 7,11-17

Vi er med i Kristi seierstog! 

Er det tilfelle at vi nordmenn elsker å gå i tog? For 3 uker siden var det mange av oss som hadde gleden av å gå i Syttende Mai-tog i området rundt kirken her. Jeg var kanskje en av dem som hadde det mest morro, som for første gang i mitt liv fikk slå på stortromma!

Morro var det også for alle oss som var med, å se reaksjonen fra folk i nabolaget som var vitne til toget, flaggene, bunadene, hurraropene og musikken. Det var tydelig at vår glede smittet over på våre naboer, selv om de visste ingen ting om 1814 og Norges grunnlov. Så kunne andre folk se at nordmenn har evne til å slå seg litt løs, og vise pasjonert glede, i hvert fall en gang om året!

Dagens tekst beskriver faktisk et møte mellom to tog. Lukas starter denne fortellingen med at disiplene og en stor folkemengde dro sammen med Jesus mot Nain. Der var altså et folketog i følge med Jesus. Det var ingen ting å si på stemningen! Han begeistret massene med sine mektige ord, sin omsorg og gode gjerninger. Samlet folk rundt seg.

Jeg tror også han hadde humor, at han gjorde folk glade, fikk dem til å le. Mange av hans taler og lignelser hadde humoristiske innslag, f eks den om flisen og bjelken (Matt 7,3). Der var helt sikkert både latter og glede i toget av mennesker på veg mot Nain. Helt til dette Livets tog møtte det andre toget. En død blir båret ut gjennom Nains byport.

Der skjer et møte mellom livets tog og dødens tog ved byporten. Kontrasten er enorm. Fremst i toget på veg ut av byen bæres den døde. Han ligger ikke i en kiste, men på en båre, med et klede rundt seg. Hans mor går like ved båren. Sammen med henne kom et stort følge fra byen, får vi vite. I tillegg til naboer og slektninger, var der også musikanter og profesjonelle gråtekoner med. Sorgen var høylydt i det antikke Middelhavsområde.  

For oss som lever idag, kan slike skikker virke både fremmede og nærmest motbydelige. Men mental-hygienisk har skikken med gråtekoner, som er levende i mange kulturer den dag idag, ganske sikkert en positiv virkning. Ved at sorgen blir artikulert, minsker trykket. Man får utløp. At den unge mannen i dagens Bibelfortelling var eneste sønnen til sin mor, gjorde dette dødsfallet ekstra tragisk, og gråtingen desto mer høylydt.

Lokalsamfunnet tok del i sorgen sammen med enken. Det er en kvalitet ved et samfunn at sørgende ikke er overlatt til seg selv. Hjemme i Norge ser vi det samme, folk er aktive deltakere i sorg. Naboer stiller opp med sin hjelp og sitt nærvær. Særlig på landsbygda og i mindre lokalsamfunn, er det mange frammøtte i gravferd.

Om nordmenn kan beskyldes for å være dårlige kirkegjengere, så er de i hvert fall gode gravferdsdeltakere! Selv om folk må ta seg fri fra arbeidet for å gå i gravferd, men har fri til å gå i kirken på søndag, så er det ofte mange flere fremmøtte til gravferd enn til søndagsgudstjenester.

Tilbake til Lukas’ fortelling. Vi merker at Mesteren er særdeles medfølende med den sørgende moren. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne. Legen Lukas, som lar oss få vite dette, har tydeligvis lagt spesielt merke til Jesu engasjement for de sørgende, de ensomme, ulykkelige, de som falt utenfor.

En ”sosial profil” kan vi kalle det. F eks er det bare Lukas av de 4 evangelistene som forteller om den venneløse og utstøtte Sakkeus, om den syndfulle kvinna som salvet Jesu føtter (neste søndags tekst), og lignelsen om den fortapte sønn.

Vi merker oss dette, at Jesus er medfølende og tilstedeværende hos de lidende og sørgende. Ved en av de andre oppvekkelsene av døde som Bibelen forteller om, ved Lasarus’ grav, så står det fortalt at Jesus gråt. Bibelen kaller oss som tror på Jesus også til å gråte med de gråtende.

Men i tillegg til dette, så er teksten idag et mektig budskap om en kraftfull Herre over dødens makt. Jesus tar på båren og stanser dødens tog! Han griper inn med sin mektige hånd og vender sorgen til glede. Ja, han forvandler dødens tog til livets tog.

Når jeg kommer hjem til Norge i sommer, skal jeg tilbringe en uke på det kristne retreatstedet Sandom. Det ser jeg fram til med forvetning, for jeg har så mange gode opplevelser derfra tidligere.

En enkelt setning fra en av de mange vakre guds-tjenesteliturgiene på Sandom kan summere opp budskapet for oss på denne søndagen. Ved avslutningen, etter nattverden, heter det i en av Sandom-liturgiene: ”Vi er med i Kristi seierstog, og har rastet på veien til himmelen.” Det er en sannhet som er vakkert uttrykt, synes jeg.

Han som vekte opp den unge mannen i Nain, han er mektig til å forvandle fortapte syndere på veg mot døden, til himmelvandrere. Ved vår dåp fikk livet en ny retning og en ny framtid. Vi er gravlagt med Kristus i vår dåp, og vi er oppreist til et nytt liv med ham.

Vi er ikke lenger på vei mot døden. Jesus har gitt oss et helt nytt perspektiv. Han har overvunnet dødens makt. Vi er med i Kristi seierstog. Vi skal oppstå til evig liv på den ytterste dag, når Jesus kommer tilbake for å ”vekke opp alle døde, og gi meg og alle troende i Kristus evig liv,” som Martin Luther så frimodig erklærer i Den lille katekisme.

Inntil dette skjer, skal vi ikke bare vente og la tiden gå. Nei, vi inviteres til å gjøre som folket i Nain, spre det gode budskap om Jesus, og vitne om Guds mektige gjerninger. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud.. Gud har gjestet sitt folk, sa de. Og ordet om Jesus spredte seg i hele Judea og området omkring.  Hva godt har Gud gjort i våre liv? Om vi ikke har vært vitne til dødeoppvekkelse bokstavelig talt, så har den gode Gud gjort store ting også i våre liv og våre familier.

Vi nordmenn er ikke så verbale og frimodige i vår vitnetjeneste. Vi scorer lavt når det gjelder ”pasjonert spiritualitet”. Vi roper ikke for høyt om vår kristne tro.

Men vi hadde vunnet på å la oss inspirere av folket i Nain, til med større frimodighet å være med å spre budskapet om livets seier over døden. Gud har gjestet sitt folk. Hver gang vi samles i Jesu navn, skjer det. Han kommer og er midt iblant oss.

Som kirke tror vi på en stor og mektig Herre. Døden har ikke siste ordet i denne tilværelsen. Hatet skal ikke vinne. Kjærlighetens gjenskapermakt er sterkere. Dødeoppvekkelsen i Nain er et forvarsel om Jesu egen oppstandelse, og om den allmenne oppstandelse som skal skje på den ytterste dag.  

La vår glede over å få være i Kristi seierstog bli synlig og hørbar, så våre medmennesker får lyst til å bli med! Om du ikke husker så mye annet fra denne prekenen, så ønsker jeg at du i hvert fall tar med deg denne setningen, og memorerer den: ”Vi er med i Kristi seierstog, og har rastet på veien til himmelen!” Hver gudstjeneste, hver gang vi samles som kristne, og deler Guds ord, så er det en rast, et styrkemåltid underveis mot vårt evige mål.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716