November 11, 2007
|
|
|
|
Den Norske Lutherske Mindekirke Pr. Per Inge Vik Luke 20:27-38 Ettersom dette er Forvaltersøndagen i kirkeåret, vil jeg idag starte med å fortelle en morsom historie med tilknytning til dagen. En maler som drev og restaurerte kirker hadde gjort et omfattende arbeid med å pusse opp en gammel kirke innvendig. Da oppdraget med å fornye de gamle freskomaleriene i tak og på vegger var utført, sendte han regning på arbeidet. Regningen var spesifisert som følger: ”Utvidet
himmelen og forsynt den med atskillige nye stjerner: 4,35 kr Den tro forvalter som var ”temmelig medtatt”, da befinner vi oss på kirkeårets Forvaltersøndag. Å være menneske på jorden, er å være en forvalter. Enten er vi gode forvaltere eller så er vi dårlige. Vi trenger å bevisstgjøres på dette, at vi eier ingen ting selv. Som vi nettopp sang, ”Intet er vårt, alt er ditt, alt er vårt i deg.” En klok danske (Jacob Paludan) har sagt: ”På gode dage midt i livet kan man føle seg som herre over et vidstrakt gods. Senere forekommer det mere innskrumpet, og man opdager, at man alligevel kun bor i forvalterboligen.” Ja nettopp, vi bor i forvalterboligen! Vi har alt på lån. På gresk heter forvalter oikonomos. Vårt ord økonom kommer fra det. Å ha god økonomi betyr altså egentlig ”å ha god forvaltning.” Hvordan kan vi være gode forvaltere? Paulus sier at av forvaltere kreves det at de viser troskap (1.Kor 4,2). At vi ikke fråtser og bruker tid, økonomiske midler og alt annet som er oss gitt, til egen vinning og nytelse. Jeg tenker at det å være en glad giver, er god forvaltning, det er å vise troskap. Videre det å ta vare på egen helse, og å verne om skaperverket og fordele ressursene, hører med til bildet. Også hvordan vi tar vare på våre relasjoner hører med til det å være en tro forvalter. Å være en trofast ektefelle er god forvaltning. At vi tar vare på, og vier våre aller nærmeste omtanke. Å være foreldre er også et stort og ærefullt forvalteroppdrag. Barna er ”gudslån”, som de gamle sa. Vi har dem hos oss så lenge de trenger vårt tilsyn. Og så, før vi vet ordet av det, er de fløyet ut av redet. Når det så gjelder teksten vi leste her, så undres vi og blir betatt av hvordan Jesus tolker gamle bibel-ord, og stiller dem fram i et nytt og klart lys. I dette tilfellet, fortellingen om tornebusken, der Moses kaller Gud for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Jesus minner om at Moses gjør dette lenge etter at de 3 nevnte patriarkene døde. Og Jesus tolker hele fortellingen som et vitnesbyrd om oppstandelsen. Det åpenbares her at Gud ikke er en gud for de døde, men for de levende. Han er livets og de levendes Gud. Det går an for et menneske å leve rent fysisk, uten å være levende i denne dypere forstand. Vi må vekkes opp til det livet Jesus snakker om her. Han som selv stod opp av graven, taler fortsatt sitt skapende ord! Det er kraften i dette ord som vekker mennesker til tro, og gir oss del i gudsriket. Kirkens oppdrag er intet mindre enn dette: å kalle mennesker til live. Vekke til omvendelse og tro på Ham som oppstod fra de døde, og inspirere mennesker til å leve et hellig liv her på jorden, som trofaste forvaltere. Gud som skapte alt ved sitt mektige ord, han er livets Gud. Abraham, Isak og Jakob, apostlene, Martin Luther, foreldre og søndagsskolelærere som pekte på Jesus for oss gjennom sitt liv og med sine ord, alle som hjelpte oss fram til tro og disippelliv, de er alle sammen levende for Gud. De lever i hans verden. Nok en gang blir vi betatt av visdommen i Jesu ord. Han setter på plass dem som kommer med spissfindige spørsmål og vil sette ham fast, i dette tilfellet saddukeerne. Ifølge evangeliene er Jesus oftest i kontrovers med to andre grupper, nemlig fariseerne og de skriftlærde. Teologisk står de og Jesus likevel mye nærmere hverandre enn hva saddukeerne gjør. Saddukeerne var det aristokratiske partiet blant jødene den gangen. Teologisk sett var det som karakteriserte dem sterkest, nettopp det som Lukas påpeker her, at de ikke trodde på oppstandelsen fra de døde. Alle øversteprestene var saddukeere. Så saddukeerpartiet hadde mye makt over tempeltjenesten. I forhold til sitt antall, hadde de stor innflytelse i samtiden - så lenge det varte. Etter at templet ble lagt i grus av romerne i år 70 e Kr, hører vi ikke mer om dem. Saddukeerne forsvinner ut av historien. Rabbinsk jødedom, som har videreført Israels religion i verden, bygger på den fariseiske arv. Når det er sagt, må det tilføyes at det som sterkest fører videre arven fra Abraham, Isak og Jakob, er den kristne tro. Kristendommen har fått en helt annen utbredelse og innflytelse i verden enn jødedommen. Vår Mester selv har sørget for det, først med sin frelsende gjerning for en fallen menneskeslekt, og videre med sitt fortsatt virkekraftige og mektige ord, forvaltet av hans kirke på jorden. I en legende blir det fortalt om noe som hendte i himmelen etter Kristi himmelfartsdag. Legenden skildrer et møte mellom Jesus og erkeengelen Gabriel. Det er Gabriel som lurer på: ”Hvilke planer har du satt i verk for at ditt oppdrag på jorden skal fullføres?” Og Jesus svarer: ”Jeg har etterlatt meg 11 personer. De har fått oppdraget, og de skal sørge for at planen blir fullført.” Men Gabriel er ikke helt beroliget. Så han prøver seg med et spørsmål til: ”Men hvis disse skulle svikte, hva slags plan har du da, Jesus?” Og Jesus svarer: ”Da har jeg ingen annen plan.” Skrøpelige redskaper var de. Men misjonen gikk sin seiersgang gjennom landene, ut til folkeslagene. Og gjør det fremdeles. Fordi det er livets ord som forkynnes, fordi oppstandelsens krefter er sluppet løs, derfor har det en slik gjennomslagskraft. Det er stort å få være med å bringe budskapet om livets seier over døden videre. Oppstandelsens krefter er virksomme i all vår skrøpelighet. Den bibelske forvaltertanke lærer oss at hele livet vårt er et gudslån. Det er bare Gud som eier livet. Han er livets kilde, dets Skaper, Herre og opprett-holder. Vårt jordeliv varer så lenge han som råder over liv og død, bestemmer. Vi forvalter livet. Men den tro forvalteren var ”temmelig medtatt”. La det minne oss om at vi trenger å fornyes, ved at Jesus renser bort våre synder. Han fornyer oss ved sin Ånd, og lar oss få hvile og samle nye krefter. Han påminner oss om forvalteroppdraget, at vi skal leve et hellig liv og bruke våre ressurser til ære for Ham som er de levendes Gud, Fader og Sønn og Hellig Ånd. Han var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. (Menigheten svarer: Amen!) |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |