October 7, 2007

Den Norske Lutherske Mindekirke 

Pr. Per Inge Vik         

Luke 17,5-10  

Nåde, barmhjertighet og fred

De første ordene vi blir møtt med i kirken hver eneste søndag, er et sitat fra Bibelen. Paulus starter de fleste av sine brev, med denne vakre hilsenen: Nåde være med dere, og fred fra Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus. Unntaket er Timoteus-brevene. Der er temaet utvidet med nok et kjerneord, i tillegg til nåde og fred.

Tittelen og temaet for det korstykket vi nettopp hørte er hentet fra innledningen til 2.Timoteus brev, den andre leseteksten for denne søndagen: ”Grace, Mercy and Peace”, ”Nåde, barmhjertighet og fred”. Paulus visste nok at den unge Timoteus trengte ikke bare nåde og fred, slik som de andre han skrev brev til, men også barmhjertighet.

På norsk er miskunn et annet ord som blir brukt til å gjengi det greske ordet som ligger bak her. ”Kyrie eleison, Herre, miskunne deg over oss,” synger vi i kirken. At vi ber Gud om å vise oss miskunn, hva vil det si? Jo, at Gud mis-kjenner oss, det betyr at han for Jesu skyld ikke kjenner oss som syndere lenger. At han kjenner oss på en annen måte. At han tilgir alle som tar sin tilflukt til hans Sønn. Det er innholdet i ordet ”mis-kunn”. 

Mens ordet barmhjertighet handler om å ha hjertet på rett sted. Gud har hjertet i barmen. Han er overbærende med vår svakhet. Han har medfølelse. Han ser vårt behov for hjelp, for støtte, for tilgivelse.

Kanskje er det noen i denne forsamling som har det samme behovet akkurat nå, behovet for barmhjertighet. Så ta til deg denne hilsen fra Guds ord. Her idag har det blitt framført både i ord og toner.”Grace, Mercy and Peace”. Dette er overskriften i Guds rike. Nåde, barmhjertighet og fred fra Gud vår Far, og Kristus Jesus, vår Herre.

Hvis vi tar til oss denne gaven fra Gud, så vil det sette et preg på oss, og i neste omgang vil det smitte. De du har rundt deg, ja hele vår verden tørster etter nåde, barmhjertighet og fred. Som kristen kirke har vi et oppdrag i verden, å være i nådens, barmhjertighetens og fredens tjeneste.

Når så disiplene i starten av evangelieteksten her ber Jesus om å gi dem større tro, så svarer han at det er ikke det de trenger. Spørsmålet deres er en avsporing. Han sier at det kommer ikke an på om troen er stor. Det eneste som teller, er om den er levende. Han sammenligner det med sennepsfrøet. Det er bitte lite. Men det har en ufattelig livskraft i seg. Troen har den samme iboende kraft som et frø i jorden. Troen kan utrette ting vi ikke trodde var mulig. Det gjør oss ydmyke.

I juni besøkte jeg og min familie Thomas Alva Edisons barndomshjem like sør for den store Erie-sjøen, i staten Ohio. Vi ble imponert over å høre om alt den store oppfinneren hadde oppnådd. Mest kjent er vel glødelampen og dernest grammofonen. Men hør bare dette ydmyke utsagnet fra den kloke mannen:

”Vi vet ikke en milliontedel av 1 prosent av noen som helst ting. Vi vet ikke hva vann er. Vi vet ikke hva lys er. Vi vet ikke hva gravitasjon er. Vi vet ikke hva som gjør oss i stand til å holde oss på beina når vi reiser oss opp. Vi vet ikke hva elektrisitet er. Vi vet ikke hva varme er. Vi vet ingen ting om magnetisme. Vi har en masse hypoteser om disse ting, men det er alt. Derimot lar vi ikke vår uvitenhet om disse ting hindre oss i å bruke dem.”

Troen er ikke noe mindre mysterium enn de tingene Edison nevnte. Troen er den mektigste kraft som finnes i verden. Så la oss være frimodige, og slippe løs troen på Guds nåde, barmhjertighet og fred til i våre liv. Vi trenger ikke å forstå hvordan det virker, hvordan tingene henger sammen. Tro er ikke forstand, men tillit. Om troen er stor eller liten, er ikke poenget. Det er troens retning det kommer an på. Nemlig at den er rettet mot Den Allmektige.

Gud bruker vår tro som et instrument i sin ubegrensede makt. Når vi lar oss bruke i hans tjeneste, så får vi være med å spre nåde, barmhjertighet og fred. Troen på den allmektige Gud en inspirasjon og en drivkraft som ”får oss i gear”, får oss til å handle, til å gjøre gode gjerninger, til tjeneste blant våre medmennesker.

Det er det denne teksten handler om, vårt kall til å være tjenere for den allmektige Gud. Til å bringe videre de gaver Gud har gitt oss gjennom sin Sønn. Forlatelse for syndene, altså nåde. Barmhjertighet, at vi viser medfølelse og overbærenhet med hverandre, slik som Gud har vist sin raushet mot oss. Fred med Gud, fordi Jesus på korset har forsonet oss med vår Skaper. Verden trenger det! Menneskene rundt oss har behov for å se kristendom i praksis! At Guds ord blir inkarnert i de troendes liv.

Ved Leiv Erikssonfestivalen minnes vi at den første europeer som satte sine bein på det amerikanske kontinent, kom hit allerede for 1000 år siden. Altså 500 år før Columbus kom den første pioner, nemlig en nordmann som kom fra Island!  

Det jeg nå skal fortelle, skjedde ikke så langt tilbake i tid, men for nøyaktig 100 år siden denne høsten. Det fant sted ute på kysten i Nordfjord i Norge. En ung kvinne hadde reist fra hjembygda si Stårheim, litt lenger inne i fjorden, for å stifte familie sammen med en fisker på kysten. Det vanlige på den norske vestkysten på den tiden (for dem som ikke utvandret til Amerika), var at de drev et lite gårdsbruk i tillegg til fiskeriet. Og den unge fiskeren begynte snart å bryte jord og bygge vei til småbruket sitt.

I arbeidet med denne veien skjedde der en sprengningsulykke som kvestet ham for livet og lenket ham til sykesenga. Den vesle gården ble satt under tvangsauksjon. Den unge kona med en skadet mann og en stor barneflokk drog kjensel på en av dem som kom roende til auksjonen. Det var gamlekaren Mons Orheim fra heimbygda hennes. Mon tro hva han ville? Han trengte da ingen gård? Var han nysgjerrig? Det hadde hun ikke ventet av ham!

Mons Orheim, som da var rundt 70 år, kjøpte gården og bad om å få flytte inn som en bestefar hos den unge familien. Han hadde hørt om skjebnen til den unge kvinna som han kjente fra hennes oppvekst. Han hadde av en eller annen grunn bestemt seg for å hjelpe henne. Han hadde lånt penger til kjøpet.

I 10 år brøt han jord, bygde vei, satte opp steingjerde og reiste driftsbygning, akkurat maken til den han hadde bygd for seg selv heime på Stårheim 50 år tidligere. Etter hvert var den eldste av sønnene i huset blitt gammel nok til at han kunne overta gården. Mons overførte skjøtet til denne gutten, og sa til foreldrene at nå ville han reise til Ålesund og besøke sin sønn for siste gang, før han drog heim til Stårheim. Det var høsten 1907 han avsluttet sitt barmhjertighets-prosjekt.

Bare få måneder seinere, like over nyttår 1908 kom der beskjed til familien ute på kysten at Mons Orheim var sovnet stille inn i sin seng heime på Stårheim. Denne Mons var bestefar til salmedikteren Mathias Orheim. Det var farfarens gode eksempel som inspirerte Mathias til å skrive den salmen vi nå skal synge, og som passer så godt til vårt tema idag, ”Eg har ei teneste stor for Gud frå dag til dag i det stille.” Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716