September 16, 2007

Den Norske Lutherske Mindekirke 
Pr. Per Inge Vik           |

Text: Luke 15:1-10 

Gud leter..    

Lukas 15 er et vakkert kapittel om Guds oppsøkende kjærlighet. 3 lignelser maler bildet av en Gud som leter. Den 3. av dem hadde vi som prekentekst for temmelig nøyaktig et halvt år siden (16.mars), mens de to første lignelsene i kapitlet utgjør teksten idag. To parallell-fortellinger der menns og kvinners hverdag blir stilt ved siden av hverandre.

Først er det mannen som leter etter den bortkomne sauen. Slik er Gud, sier Jesus. Han er en springende gjeter som bøyer seg inn i tornebusker og lener seg utover fjellskrenter fordi han vil finne dyret som bærer hans stempel!

På samme måte ligner Gud en kvinne som tenner lys i huset, og rastløst feier og rydder til side fordi hun vil finne. Hun gir seg ikke, for det er noe som mangler! Hun har fått ødelagt det kjæreste smykke hun eier. – Ja, for det er den mest sannsynlige tolk-ning av dette med de 10 sølvmyntene. De utgjør brudesmykket hennes. Et diadem som hun stolt bærer rundt pannen når hun går ut blant folk.

Hver for seg er vel ikke disse sølvpengene verdt alt oppstyret hun skapte. Men smykket er ikke noe smykke lenger når der er et gapende tomrom midt i kjeden på ti medaljonger. Helheten finnes ikke lenger. Hun kan ikke vise seg blant kvinnene ved brønnen. Derfor slik en heftig leteaksjon. Og desto mer heftig glede når det tapte blir gjenfunnet!

Slik er Gud. Når noen av dem han kaller sine blir borte, så er ikke fellesskapet helt. Jesu Kristi brud på jord, den kristne kirke er de feilende og falne menneskers kirke. Fellesskapet av tilgitte syndere.

Mangler der et lem, er det som om bruden mangler noe på smykket sitt.

Om noen minutter skal jeg stå med nattverdkalken i hendene, og en flokk kneler rundt alterringen. Da vil jeg tenke: Disse menneskene er Jesu diadem! Nå er der glede i himmelen...  Når vi syndere møtes ved Guds bord.

I nattverdlovprisningen blander vi våre røster med stemmene til dem som lovsynger Gud ved det himmelske festbord. Himmel og jord, Gud og mennesker omfavner hverandre i et hellig måltid.

Sakramentene har blitt kalt Guds kjærtegn. Den Allmektige rører ved oss i nattverdens brød og vin. Og han berører barnet som blir døpt. Dåpsvannet er Guds kjærtegn mot mennesket som han tar imot og gjør til sitt barn.

”Gud med alle sine milliarder av mennesker, han har husmannsfornemmelser overfor den enkelte sjel.” Slik har den danske biskop Georg Geil sagt. Gud har ingen å unnvære. Du er, uansett hvordan du er, kalt til å være en mynt i Jesu brudesmykke. Den som føler seg avskrevet på grunn av sine synder, er nett-opp innskrevet blant dem Jesus ber for.

Det er altså ett sted der du ikke blir taksert etter hva du gjør, men etter hvem du er. Ett sted der det som teller, ikke er hva mennesker gjør deg til, men hva Gud gjorde deg til den dagen korsmerket ble tegnet over ditt liv: Guds eiendom. Overfor Gud Fader er du ikke et personnummer i folkeregisteret. Men et barn. Et barn med uendelig verdi for ham.

En mor som hadde 12 barn ble en gang spurt om hvem av dem hun var mest glad i. Etter en kort tenkepause sa hun: ”Det barnet som er sykt, inntil det blir friskt igjen. Det barnet som er borte helt til det kommer i hus. Det barnet som er i nød, helt til det er i trygghet igjen.” Her er det likesom kjærligheten setter en ny verdi-orden: Det tapte har forrang. Kjærligheten er partisk til fordel for det bortkomne, inntil det er gjenfunnet.

Vi ville så gjerne ha svar på hvordan det har seg med Gud og vår livsvei: Om han har bestemt alt på for-hånd, om han har lagt våre steg til rette før vi i det hele tatt fikk føtter å gå med. Eller om han forut bare har sett hvilken vei vi kom til å gå. Og hva med vår dødsstund? Har han fastsatt nøyaktig klokkeslett, eller hvor mye har han overlatt i menneske-hender? Vi tumler i våre tanker med så forskjellige gåter.

Og den gamle Bok kommer ikke med svar på alt vi gjerne ville ha klargjort, men med et svar som går dypere. For der er noe som ligger dypere enn det vi evner å spørre om og grunne på. Det gamle evangelium sier: Gud har hjertelag, også når hans skapninger er hjerteløse. Han har hjerte for dem. Han har hjerte for deg. Det er med oss som med barnet. Det lille barnet forstår ikke alt. Det har heller ikke bruk for å forstå alt. Det barnet har bruk for, er fremfor alt å vite at du er glad i det.

Det bildet jeg ønsker skal sitte igjen, som du skal se for deg etter denne gudstjenesten, er bildet av den letende Gud. Og så hvor glad han er når han har funnet igjen, og fått berget en av dem han kaller sine! Kristen tro dreier seg ikke om mennesker som søker og leter etter sin Gud. I hvert fall ikke i første rekke. Vel, det også, men initiativet kommer ovenfra.

Jeg har lært i min lutherske teologi at det er først og fremst Gud som søker mennesker. Mer enn mennesker søker Gud. Men vi skal ikke innsnevre og uttynne det bibelske språk. For begge deler er i grunnen sant. Bibelen beskriver en bevegelse som går begge veier. Allerede i starten av teksten idag ser vi det: Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre på ham.

Og i v 7 og v 10 snakker Jesus om en synder som vender om. Her er det synderen som er subjekt, og Gud blir underforstått objektet. Bibelen bruker et variert bildespråk for å si noe om dette fantastiske: Når Gud og mennesker omfavner hverandre. Det vakreste bildet på det er hjemkomsten til den fortapte sønn.

Altså, initiativet ligger hos Gud. Fremfor alt handler lignelsene idag om den Gud som leter etter den skapning som hører ham til. Som ble døpt en dag, men kom bort fra flokken som den gode hyrde samler rundt seg. Derfor er det å komme til Gud, det same som å komme hjem. 

Og når dette skjer, så utløser det en himmelsk gledesfest. Da dekker Han bankett-bordet og sier: Gled dere med meg, jeg har funnet en jeg hadde mistet. Gled deg, Kristi brud, når mynten i brudesmykket ditt som var borte, er kommet på plass igjen!

Savner vi noen? De 99 sauene, det verste med dem var at de ikke kunne telle. Sauer kan ikke det. Derfor merker de ikke når noen mangler. Det bekymrer dem lite at flokken ikke er fulltallig. Er det slik med oss, at vi har nok med vår egen frelse?

I en nokså provoserende annonse i den norske avisen Vårt Land hadde en diakonal institusjon en gang følgende krasse oppslag: ”Gud elsker dritt-ungene”. Så var der bilde av en ung mann som tydeligvis var kommet ut å kjøre. Han så ikke akkurat elskverdig ut, den unge karen. Men Gud finner alle mennesker ”elsk-verdige”, -  verd å elske, samme hva.

Så la oss ikke nøye oss med vår egen frelse, vi som er i kirken. Flokkens eier og hyrde slipper i hvert fall ikke gleden løs før de andre er frelst, de også. Han sparer seg ikke før han får inn det som var bortkommet. Han sparte ikke en gang sin egen sønn. Men sendte ham ut for å lete, om det så kostet ham livet. Så all takk og ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716