September 2, 2007

Den Norske Lutherske Mindekirke 
Sept. 2, 2007
Pr. Per Inge Vik

Luk 14,1.7-14 - Kom nærmere! 

Det må medgies at jeg var spent på hvordan det ville bli å komme tilbake til Minneapolis by og til Mindekirken etter de dramatiske og alvorlige hendelsene mens jeg var bortreist. Først var det motorveibroa over Mississippi som kollapset. Dernest kom lynnedslaget i kirketårnet vårt. Det er all grunn til å være takknemlige for at det ikke gikk med flere liv på den tett beferdede broa midt i ettermiddagsrusjet. Mange har en følelse at der var engler på ferde, som hindret et mye større omfang av ulykken.

Men la oss ikke glemme dem som ble rammet, og at der nå er mange familier og enkeltpersoner som trenger støtte og forbønn. Videre er det grunn til å takke for at ingen mennesker ble skadet av lynnedslaget i kirketårnet. Nå på torsdag kom et kranbil-firma og tok ned de løse steinene, slik at vi trygt kunne feire gudstjeneste her i kirkerommet idag.

Vi tror på en Gud som kan vende alt det vonde til noe godt for dem som elsker Ham. Brokollapsen har fremkalt kreativitet i å finne alternative ruter for oss som brukte den broa som nå ikke finnes. Både på sykkel og med bil har jeg prøvd ut forskjellige ruter fra hjemmet vårt og hit til kirken, og jeg har funnet flere alternativ.

Særlig var det positivt å finne nye sykkelveier, - tryggere ruter enn dem jeg kjente fra før. Jeg tenker også på at kanskje vil flere ta seg fram på sykkel i stedet for bil nå. Det er sunt både for kroppen, for miljøet og det demper presset på veiene våre.

Ja, den nevnte broa er ikke uunnværlig, det finnes alternative veier. Da er det annerledes med veien til Guds rike. Der har Gud gitt oss bare ett alternativ. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg, sier Jesus (Joh 14,6). Guds Sønn er vår eneste himmel-bro.

Denne søndag har noe av det samme tema som teksten vi hadde i gudstjenesten i Norge for to uker siden. Det var lignelsen i Luk 18 (v.9-14) om fariseeren og tolleren i templet.

Der forteller Jesus først om fariseeren som stolt takket Gud for at han ikke var slik som andre mennesker. Men at han fastet og gav tiende og framhevet alt det gode han gjorde.

Tolleren derimot, stilte seg helt nederst i templet. Han våget knapt å heve blikket, men slo seg for brystet idet han sa ”Gud, vær meg synder nådig”. Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke, sier Jesus, før han konkluderer med den samme setningen som vi hørte i dagens tekst: For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.

Den første tanken jeg fikk i møte med denne søndagsteksten, er at den har hatt en enorm innflytelse på hvordan vi ter oss i kirken. Kanskje har det bikket over i en annen grøft. For tenk over, hva er grunnen til at alle vil sitte på bakerste benk under gudstjenesten? Hvorfor er det tomt på de fremste benkene? Vel, jeg kjenner meg kallet til å gjøre som verten i Jesu lignelse, be deg som setter deg selv bakerst, om å komme nærmere!

Hva er den store forskjellen på oss mennesker, sett fra Guds ståsted? Apostelen Peter trodde at den store forskjellen på folk i Guds øyne, var at noen var jøder og at alle de andre var hedninger. Jødene var utvalgt av Gud, og de andre var ikke utvalgt. Og denne forskjellen gjorde at en from jøde ikke kunne stige inn under en ikke-jødes tak. For han ville ha gjort seg uren på den måten.

Men så fikk apostelen Peter åpenbaret gjennom et syn at for Gud er der ikke forskjell på folk. At noen er urene og andre rene. Nei, for Gud er vi alle like. Alle mennesker har syndet. Der er ingen forskjell. Vi derimot, synes å se stor forskjell på menneskene nettopp i dette. I våre øyne er variasjonene tydelige. Men det vi da måler, er kvantiteten. At somme har stor synd.

Men hos andre er synden mindre synlig. Og så setter vi vår lit til gradsforskjellen, og er nøye med målingene av den. Det er bare det at den rettferdighet Gud krever, den er total.

Gud, som også ser våre hjerter, for ham teller ikke gradsforskjeller. Men kun artsforskjellen mellom rettferdighet og urettferdighet. Og der det ikke finnes noen forskjell, der gjør heller ikke Gud noen forskjell. Alle har syndet. Og i hans øyne, har vi alle syndet totalt.

Dette har vårt sanseapparat dårlige antenneforhold til å oppfatte. Men et bilde fra hverdagen hjelper oss et sykke på vei. La oss ta et eksempel fra kjøkkenet. I sommer var det en bekjent av meg som hadde satt sildegarn, og fått så mye sild at han måtte dele med andre. Jeg fikk en halv bøtte sild som jeg renset, og så laget jeg sildekaker av dem.

Noen egg var blant de ingrediensene jeg blandet i deigen. Resultatet ble bra. Men tenk om ett av eggene jeg kakket og sleppte ned i deigen, hadde vært rottent! Kunne jeg da ha sagt som så at ”vel vel, ett rottent egg kan neppe gjøre så mye fra eller til. Alle de andre ingrediensene var jo helt førsteklasses!” Nei, det nytter ikke å tenke slik. Alt hadde blitt bedervet av det ene rotne egget!

I Guds øyne er det slik med synda og oss mennesker også. Selv om der er mye godt i oss. Det er det så absolutt! Men om vi hadde gjort bare en eneste synd, så hadde den gjort oss bedervet overfor Gud. Apostelen Jakob sier (Jak 2,10) at den som bryter bare ett bud, har brutt hele Guds lov. Det er saken. For å bli i bildet; på samme måte som et bedervet egg gjør hele deigen bedervet, så gjør en eneste synd mennesket syndig for Gud.

Dette virker urettferdig for den som setter sin lit til gradsforskjellene. Den som tenker som så at ”jeg er nå et hakk bedre enn den og den”. Jesus sier i Bergprekenen (Mt 5,48) at Gud krever at vi skal være fullkomne, som vår himmelske Far er fullkommen. Dette krav kan ingen oppfylle.

Derfor må vi være ydmyke for Gud. Teksten idag taler sterkt om ydmykhet overfor vår Skaper og Herre. Likedan skader det ikke at vi er ydmyke for hverandre, og setter våre medmennesker høyere. Ikke at vi ser ned på oss selv, men at vi har åpne øyne, er realistiske. Derfor er det så meningsfylt og riktig at vi starter gudstjenesten med å bøye oss for Gud og bekjenne våre synder. At vi får sagt Ham fra begynnelsen av hvordan det står til.

Vi blir ikke rettferdige for Gud ved å synde litt mindre, eller ved å gjøre litt mer godt . Men ved at Jesus tok vår synd på seg. Guds rettferd blir gitt oss gjennom Kristi gjerning, og at vi tar imot dette i tro. Så troen på Kristus er den eneste forskjellen.

Martin Luther kjempet en hard kamp på dette området. I sine yngre år slet han for å oppfylle Guds lov og Guds vilje. Og han ”hatet dette ord ”Guds rettferdighet” i Romerbrevet”, som han selv sa. Helt til han oppdaget at Guds rettferdighet er den rettferdighet som Han gjør oss rettferdige ved. Dette er hele kristendommens kjerne: Gud sier synderen rettferdig, for Jesu skyld.

Til hver den som oppgir sin egenrettferdighet, og tar imot Guds rettferdighet, den som blir gitt oss som en gratis gave, så lyder det idag: sett deg høyere opp! Til alle som ydmyker seg selv, som bøyer seg for Gud og innser sin sanne tilstand, er budskapet: Kom nærmere!

Der finnes ingen alternative veier til Gud. Jesus og det han har gjort for oss, er det eneste som teller. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716