September 9, 2007
|
|
|
|
Den Norske
Lutherske Mindekirke Idag er det en gledens dag i Mindekirken! Et barn døpes, og vi skal motta flere nye medlemmer i menigheten. Jeg føler meg trygg på at dere som idag velger å slutte dere til vår menighet, har tenkt igjennom hva dette innebærer, både av forpliktelser på den ene side, og av fortrinn på den andre. Dere har veid pluss og minus opp mot hverandre, og så har dere tatt en beslutning: Ja, dere ønsker medlemsskap i Mindekirken. For oss i menigheten er det en stor glede! Vi får tilført ”nytt blod”, vi blir sterkere. Guds menighet kalles i Bibelen for et tempel av levende steiner. Om vi bruker det bildet, kan vi si at idag blir nye steiner føyd inn i muren. Så kjære nye medlemmer, før dere kom var det noe som manglet iblant oss. Deres nærvær gjør oss til et helere fellesskap! Jeg tenker på kirketårnet vårt, der det nå er borte en del steiner etter lynnedslaget. Der er et gapende hull etter de steinene som er borte. En presenning dekker tomrommet inntil videre. Slik at ikke regnvær eller fugler skal komme inn og gjøre skade. Dette er ingen permanent løsning, det kan ikke stå sånn lenge. Nye steiner må føyes inn for å gjøre muren hel igjen. Så er det sånn med Guds kirke på jord også. Kanskje du har hørt at det blir sagt om Nidarosdomen i Trondheim: Den blir aldri ferdig. Domkirken er så stor, og der er stadig noe som må utbedres, der er alltid byggeprosjekter på gang. Med den verdensvide kirke er det ikke bare vedlikehold som trengs, men nye tilbygg, mer påbygg, flere fløyer. Vi hører idag om hvordan Jesus henvendte seg til folkeskaren som fulgte ham. Han minte dem om at han var på vei til kors og grav, og at de som ville bli hans disipler, måtte beregne at det kom til å koste for dem også. Jeg ble noe forundret da jeg oppdaget at den engelske bibeloversettelsen vi bruker i gudstjenesten, New Revised Standard Version benytter ordet ”å hate”. At den som skal bli Jesu disippel må ”hate” mor og far, kone og barn, brødre og søstre, ja til og med sitt eget liv. Det er etter min oppfatning en svært uheldig, og misforståelig oversettelse! Det er absolutt ingen kristen dyd å hate sitt eget liv eller sin familie. Vi erfarer tvert imot at den kristne tro er en ressurs i hverdagen. Vi merker i praksis at Jesus fremmer livet i stedet for å hemme det. Likedan at den kristne tro styrker ekteskap og familiebånd. Troen på den treenige Gud hjelper oss til å være trofaste som ektefeller. Gudstroen er også en hjelp for oss voksne til å bli mer omsorgsfulle foreldre for våre barn. Så ”hate” er ikke adekvat i denne sammenheng. Da er den nye norske bibeloversettelsen av vers 26 i dagens tekst mye mer sakssvarende, med sitt uttrykk å sette høyere. Det er når noen eller noe i livet vårt kommer i veien for Gud, at det blir galt. Enten det er ting eller personer. En skal lyde Gud mer enn mennesker (Apg 5,29). Gud og hans rike skal settes høyest av alt, slik som Luther sier i Den lille katekisme, nærmere bestemt i forklaringen til det første bud: ”Vi skal frykte og elske Gud over alle ting, og stole fullt og fast på Ham.” For dem som ville være Jesu disipler den gangen for 2000 år siden, ble kravene forbundet med etterfølgelsen fremsatt veldig kompromissløst. Når han krever at hans etterfølgere til og med skal sette Gudsriket høyere enn sitt eget liv (v.26), hvordan er det å forstå? Det må sees i lys av at Jesu tid på jorden var knapp. Særlig når vi tenker på hans offentlige virke, som var begrenset kun til 3 år. Derfor måtte de han kalte til apostler legge alt annet til side og følge Ham. Det kostet dem mye! Noen kapitler lenger ute i Luk.evg, (kap 18,29-30) sier Jesus at enhver som har forlatt hus eller kone eller søsken eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld, skal få mangedobbelt igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv. Han forsikrer dermed at deres offer ikke er til fånyttes. I den kristne tradisjon og i evangeliene er Jesu apostler blitt oppfattet som utgangspunktet for og urbildet på den kristne menighet. Mens Jesu tilhengere forøvrig spiller en mer marginal rolle. Likevel, alle som møtte Mesteren ble kallet til å få del i det evige liv, for Gud vil jo at alle mennesker skal bli frelst. Men så var det altså en utvalgt flokk som fikk et bestemt oppdrag som var så viktig og så tidsavgrenset at det krevde ekstra forsakelser. Det står om de første disiplene at de forlot garna og båtene og alt, for å følge Ham. Dette forandrer seg etter Jesu oppstandelse, når han gir apostlene oppdraget å gå ut og gjøre alle folkegrupper i verden til hans disipler, gjennom dåp og kristen opplæring. Når Jesus ikke lenger kan etterfølges bokstavelig på vandring fra sted til sted, så kan heller ikke kravet om å forlate familie og eiendom oppfattes som noe alment påbud om sølibat og eiendomsløshet for alle kristne til alle tider. Det er ikke tilfeldig at uttrykket gi avkall på alt han eier brukes i det siste verset i vår tekst. Han sier ikke at de skal selge det øyeblikkelig, men gi avkall på det. Dette ordet angir en grunnleggende holdning som alle kristne må ha overfor det de eier. Nemlig at vi ikke skal la de materielle tingene fange oss, komme i veien mellom oss og Gud. Ingen generasjon før oss har omgitt seg med så mange ting, eiendeler og hjelpemidler som skal gjøre livet enklere og mer komfortabelt. Reklamen prøver å skape et behov eller ønske hos oss om stadig å få siste og beste utgave av alt dette som et moderne liv er så fullt av. Så vi lever i en farlig tid! Men som sagt, jeg tror ikke at Jesus kaller oss kristne til eiendomsløshet. At han risser opp materiell fattigdom som ideal. I stedet skal de rike bruke sine midler og sine eiendeler til Guds ære, og til å hjelpe dem som har mindre. En ting til: Jesus snakker om å ta opp sitt kors og følge ham. En sann Jesu Kristi kirke vil aldri bli entydig populær i denne verden. Likedan er det for den enkelte kristne, vi kan ikke forvente å få applaus for alt Jesus kaller oss til å si eller gjøre som hans etterfølgere. Mange av våre trossøsken rundt om i verden må betale høye kostnader ved å være Jesu disipler. Særlig i en del muslimske land er det ikke enkelt å bekjenne kristen tro. Ja, det er direkte forbundet med livsfare. Forfulgte kristne trenger vår støtte og forbønn. Og når situasjonen for oss skulle tilsi at vi må bære kors, så la oss ransake oss selv og stille et spørsmål, som jeg vil la henge igjen til slutt: er vi rede til å bære de omkostningene? Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |