April 1, 2007
|
|
|
|
Forventning i lufta I påsken for 32 år siden, som ung student, opplevde jeg palmesøndagsfeiring i Jerusalem. Israel er landet og Jerusalem er byen der steinene roper. Arkeologene avdekker for hvert år som går, nye vitnesbyrd om livet på Jesu tid, og fra det gamle testamentes tidsalder. Det opplevdes som et særskilt privilegium å feire palmesøndag akkurat på stedet der denne dagens hendelse foregikk. Sammen med to studiekamerater var jeg med i et kjempelangt tog av mennesker som beveget seg fra landsbyen Betfage, over Oljeberget, ned i Kedrondalen, forbi Getsemanehagen. Videre inn gjennom Stefanusporten i østmuren rundt gamlebyen. Det var et fargerikt tog! Jeg har bevart minnene på smalfilm. Der er speiderjenter og unge gutter, der er fransiskanermunker i sine brune kapper, der er svartkledde nonner, ungdom i fine skoleuniformer og pilgrimer fra mange land. Det ble ropt Hosianna! Det ble sunget, og folk viftet med palmegreiner, slik det skjedde på den første palmesøndag. Teksten idag starter med å fortelle at Jesus sender to av sine dispiler for å hente en eselfole som står bundet. Aldri hadde noe menneske sittet på den før. Vi vet ikke hvorfor. Kanskje var den for ung ennå? Eller kanskje er det et poeng at Herrens ridedyr ikke skulle være profanert gjennom å være brukt til arbeid? Slik står det i hvert fall om dyra som dro paktens ark i GT (1.Sam 6,7). Herrens skjulte nærvær i paktens ark, blir nå på palmesøndag i Jerusalem erstattet med hans åpenlyse nærvær i Messias, i den nye pakt. Men tilbake til dette ubrukte eselet. Kanskje stod det bundet fordi det var en villstyring? At hver gang noen hadde prøvd seg på å lære det opp til arbeid, så sparket det med bakbeina og prustet gjennom mulen.. Var det er ungt esel som eieren var i ferd med å gi opp? At han ikke vet hva han skal gjøre med dette umulige dyret? Det kan eventuelt forklare hvorfor han så lett gir dyret fra seg når disiplene løser det og leier det bort. At Jesus sitter på folen den lange veien fra Betfage til Jerusalem, et par kilometers vei, kan si oss både at Jesus neppe var noen overvektig person. Men enda mer kan det vel lære oss at vår Mester også mestret å behandle dyr slik at de fikk tillit til ham. At selv et gjenstridig esel ble vennligsinnet og medgjørlig i møte med Ham. Det er her påskehistorien starter. Med et lånt esel. Dette dyret får en rolle å spille når frelsens store drama begynner. Når Messias rir inn i byen. Langs veien står pilgrimer og fastboende, barn og voksne, kvinner og menn. De jubler og danser, de roper, synger og lovpriser Gud. Det er vår, det er høytid, og framfor alt: Det er forventning i lufta! En mann river av seg kappa og legger den på veien foran eselet som bærer profeten fra Galilea. Flere følger hans eksempel. Noen springer til palmetrærne i nærheten, og bryter av greiner. Greiner blir lagt på veien foran ham som kommer ridende, andre blir brukt til å vifte med, omtrent som flagg. Ved byporten ser de romerske soldatene opptoget som nærmer seg. De ser at dette neppe er noe å bekymre seg for. Tilropene på arameisk forstår de ingen ting av. En gjeng med unger, noen pilgrimer og en mann som rir på et esel er ingen trussel. De har viktigere ting å bekymre seg for. Snart kommer følget inn gjennom porten og blir absorbert av folkemengda som fyller de trange gatene. De kommende dagene går Jesus og hans disipler inn og ut gjennom Jerusalems porter mange ganger. De er i byen om dagene, snakker med folk, diskuterer og underviser. Men før kvelden faller på, gir de seg i vei tilbake til Betania, der de har husrom. Det var vanlig at mange hjem i og rundt Jerusalem hyste de store skarene av pilgrimer som kom opp for å feire påskehøytiden. Jerusalem var en gjestfri by. Det måtte til, når folketallet ble tredoblet hver påske, hver pinse og løvhyttefest! Ikke usannsynlig er hjemmet til Marta, Maria og Lasarus stedet der de overnatter. Forrige søndag hørte vi om hva som skjedde der i huset, da Maria salvet Jesu føtter. Det var hennes stille tilbedelse. En tilbedelse uten at ord blir brukt. Men hjertet er med. Idag er tilbedelsen høylytt. Men om hjertene er med, kan en undre seg på når en ser hvor fort stemningen snur blant folkemengden. En håndfull dager senere roper massene “Korsfest!” Det strålende inntoget med eselet og hyllesten fra folket skjer bare en gang. Det er som et preludium. Det innleder dramaet. Det gir en grunnleggende tolkning av det som er i ferd med å skje. De som var godt kjent i Bibelen, visste at det var akkurat slik profeten Sakarja (9,9) hadde spådd: At Messias skulle ri på et esel. Ikke en hest, stridsdyret. Men et esel, fredsdyret, var det som bar Fredsfyrsten. Han som skal skape fred for folkene.. Nå har ryktet gått. Ryktet om Jesus. ”Vet dere, han der rabbien fra Nasaret, han vekte opp en mann som var død!” ”Kan det være sant?” ”Ja, der var mange vitner som så på. 4 dager etter at Lasarus ble begravet, kom Jesus og ropte ham ut av graven. Lasarus lever!” Ja, ryktet om Jesus gikk. Folk var begeistret! Spenninga lå i lufta på palmesøndag. Lukas beretter at da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele mengden av disipler i sin glede å lovprise Gud høylytt for alle de mektige gjerningene de hadde sett (v.37). Folk hadde for alvor begynt å spørre: Var det slik at Messias endelig var kommet? Han som jødene hadde ventet på i hundrevis av år? Han som profetene hadde talt om, han som skulle bli arving til Davids trone, og fri folket fra romersk okkupasjon, og styre folket med rett og rettferd? Var han Messias? Det ble svart både ja og nei. Mange håpte. Somme trodde. Andre tvilte. Noen nektet. Fariseerpartiet var nei-partiet den gangen: ”Han er en forfører”, sa de. Men flertallet på Palmesøndag stemte ”ja”, når Jesus kom ridende inn i byen. Det folkeskaren derimot ikke visste, var at Jesus red inn i byen for å lide og dø. Jesus, som elsket livet så høyt. Han som var sammen med Skaperen da himmel og jord ble til. Guds sønn, som var med og skapte livet, nå var han på vei mot døden! Så glad var han i livet, at han døde for å frelse oss dødelige fra den evige død. Folkemenden på palmesøndag forstod ikke det de var med på. Ikke en gang disiplene forstod, før seinere, hvor stort det var. Han kunne bruke fiskere fra Genesaretsjøen i sin tjeneste. Han kunne bruke et esel. Han kunne bruke munnen til mennesker som ikke visste hva de sa og hva de sang! Han tok imot deres lovsang! Han vil ta imot vår lovsang og tilbedelse også. Uten at vi forstår alt, kan vi få være med og hylle vår Herre og Mester. Hos ham er der plass både for vår tvil og vår tro, vår klage og vår lovsang. Men framfor alt inviterer han oss til å komme med våre feilgrep og synder. At vi legger dem ifra oss hos ham, det er ingen ting han heller vil, enn å tilgi. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
|
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |