April 15, 2007

Den Norske Lutherske Mindekirke 
Pr. Per Inge Vik
Luk 24,13-35 Medvandreren
April 15, 2007

For noen dager siden kjørte jeg to av våre familiemedlemmer til flyplassen etter at de hadde vært hos oss på påskebesøk. I bilen hadde vi en liten oppsummering av hva dette besøket hadde betydd for oss. Vi var enige om at det kalde aprilværet var en temmelig uvesentlig faktor i det totale inntrykket.  

Å få være sammen, var det som betydde mest. Å

oppleve påsken i fellesskap hadde beriket oss. Alle sammenkomstene høytiden gav anledning til, ikke minst her i kirken. Vi hadde også en tur helt til Chicago på tampen av deres påskeopphold. En veldig lang kjøretur. Men vi konkluderte med at samværet, og samtalene i bilen under veis var verdifulle for oss som familie.  

Så har vi her idag lest en bibeltekst som også beskriver en lang tur. Strekningen fra Jerusalem til Emmaus er på 11 km. Det tar et par timer å gå til fots, i nokså raskt tempo. Emmaus ligger vest for Jerusalem, og det er stort sett unnabakke.

Det er en inntrykksfull og vakker påskeberetning vi har foran oss her. Det som gjør det dypeste inntrykk på meg, er skildringen av Jesus som medvandrer. Han kommer som den ukjente, og slår følge med to nedbrudte disipler. Vi følger utviklingen i hva som skjer mellom ham og de to, og merker hvordan Jesus gir seg tid. Han er sjelesørger.

Påsken hadde vært et nederlag for dem, så langt. Vel, uttrykket ”så langt” er neppe saks-svarende, sett fra deres synssted. For de følte der og da at det definitivt var over. Han som de hadde satt all sin lit til. Han som hadde vakt deres tillit. Han som hadde vært så helstøpt i ord og gjerning. Han som de hadde vært sikre på måtte være den Messias som skulle forløse sitt folk, nå var han borte.

Det verste var måten han hadde dødd på. Spottet og hånet, pisket og foraktet, spikret opp på skammens tre. Og de som hadde trodd at han var Messias! Den fremmede medvandreren ber dem fortelle, og de legger ut. De øser ut av sitt hjerte.

Men hva med funnet av den tomme grav, ved daggry den samme morgenen? Jo, det vakte kun forskrekkelse hos dem, - ikke tro! Engler hadde vist seg. Kvinner hadde vitnet om at de hadde møtt den døde lys levende. Men det gjorde dem mer forvirret enn glade.

Påskens nederlag innebar for disiplene et mentalt skred. Nå gir den ukjente medvandreren disse to anledning å snakke ut om sin fortvilelse. På hans spørsmål Hva er det dere går og snakker så ivrig om, ser de bare undrende på ham. Og den ene, han som navngis som Kleopas, er den som fører ordet.

La oss bare helt kort ta med at Kleopas trolig er den samme personen som er nevnt i Joh 19,25. Der står det om kvinnene som samlet seg rundt Jesu kors på Langfredag. Evangelisten Johannes opplyser at en av dem var Maria, søster til Jesu mor, hun som var gift med Klopas.

Ifølge kirkehistorikeren Eusebius på 300tallet var Klopas bror til Josef, Marias mann. Emmausvandreren Klopas var dermed Jesu onkel. Mange år senere ble Simon, som var Klopas’ sønn, og dermed Jesu fetter, den andre i rekken av ledere for urmenigheten i Jerusalem. Han overtok som leder etter Jakob, Jesu bror.

Så er det Kleopas som svarer den ukjente på veien til Emmaus: du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som har hendt de siste dagene. Medvandreren fortsetter å spørre, Hva da? ”Det med Jesus fra Nasaret, vel.” Så legger de altså ut om sin fortvilelse. De to disiplene får tømt seg. Og dernest får Jesus fylt dem, med påsketro og påskevisshet. 

Det skjer et rollebytte her. Han som først bare spurte og spurte, nå tar han initiativet. Nå er det han som underviser – om at Messias måtte lide. Utleggelsen kretser om korsdøden. Det skulle vise seg at Messias var ingen nasjonal befrier, slik de overflatisk hadde forventet.  Disiplene hadde ikke før nå grepet profetienes dype innhold.

Mange av oss har vel tenkt som så at vi skulle gjerne likt å høre den bibeltimen Jesus holdt den ettermiddagen!

Det kan være vel verdt å ta med en parallell til denne bibelfortellingen, nemlig den i Apg 8, 26ff om den etiopiske hoffmannen på veg fra Jerusalem til Jaffa. Han sitter i hestevogna og leser profeten Jesaja. Og Filip, som for ham vel var en totalt ukjent person, kommer opp på siden av ham og spør om han forstår det han leser.

Når denne svarer nei, så tilbyr Filip seg å forklare det. Utleggelsen hjelper etioperen frem til tro. I begge disse to åndelige samtalene langs veien, er det utleggelsen av Skriftens ord som er det avgjøreende argument som hjelper frem til trygg tillit og klar overbevisning.

Så, etter at de 11 kilometrene er tilbakelagt, og de er kommet fram til Emmaus, ber de ham stanse: Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller. Da gikk han inn, og gav seg til. Men så skjer det er rollebytte igjen: Han som ble invitert som gjest, opptrer nå plutselig som husfar og vert. Han tar brødet og ber takkebønnen, bryter brødet og gir dem.

Da er det at deres øyne åpnes, og de kjenner ham igjen. Et betagende øyeblikk! Kommer vendepuntet fordi de da om sider ser hans hender, med naglemerkene? Kanskje. I hvert fall, det er fortsatt sånn at når Jesus bryter brødet, da fornemmer mennesker hans nærvær på en spesiell måte. I nattverdens sakrament er Jesus hos oss på en unik, fysisk måte. Så kan bibelfortellinga idag minne oss om Jesu realpresens i det hellige måltid vi deler som kristne.

Men noe som synes enda viktigere å stanse ved idag, er den åndelige samtalen, som dagens tekst beskriver på en så vakker måte. La meg spørre: Snakker vi som kristne noen gang om vår kristne tro? Eller spurt på en annen måte: Hvilke arenaer har vi for å dele med hverandre, snakke om vår tvil og vår tro?

Hver tirsdag er det Bibelsamtale på Kirkestua. Den er åpen for alle, og der er plass til flere!

Likevel, er dette nok? Jeg har en visjon om at vi i denne menigheten skal å få igang flere bibel- og samtalegrupper. På forskjellige steder, gjerne rundt i hjemmene. Og til forskjellige tidspunkt. For bare få av oss har anledning å møte midt på en hverdag.

Jeg har opplevd så ofte hvor berikende og hvor forløsende det er for troslivet å få være med i en samtale om de viktigste tingene i livet. Ganske enkelt dele med hverandre, slik som Emmausvandrerne gjorde. Selv åndelig bluferdige nordmenn har behov for det!

For er det en forunderlig dynamikk som trer i kraft når troende samtaler: da er det ofte som om en usynlig gjest kommer og er til stede og blander seg inn. For, som vi leste i Åpenbaringsteksten om den førstefødte av de døde: Jesus kalles han som er og som var og som kommer. Gjerne var det, som med Emmausvandrerne først etterpå vi forsto at Mesteren kom og var til stede.

Historien fra Emmaus gjentar seg stadig: ofte helt uten at vi merker det, kommer Jesus når vi samles i Hans navn. Under vår livsvandring, og ikke minst i sorgens stunder, så har vi en usynlig medvandrer som vi kan dele alle våre tanker og følelser med. Kanskje var det først etterpå at vi fornemmet hans  tilstedeværelse, hans styrke og velsignelse.

For han har lovet å være hos oss alle dager, inntil verdens ende. Og når kjærlighetens krefter trer i funksjon, de som er sterkere enn døden, da kan alt forvandles!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, han som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716