April 8, 2007

Den Norske Lutherske Mindekirke 
Pr. Per Inge Vik
April 8, 2007   

Innledning: Denne dagen kan gi oss så mye mer enn en hyggelig høytidsstund etter en flott felles frokost! Den kan åpne våre øyne for det store og grensesprengende som våre liv og vår menighet er omsluttet av: Livet er sterkere enn døden. Kjærligheten har overvunnet hatet. Lyset er mektigere enn mørket. Vi har all grunn til å synge med glede, ”Han er oppstanden, halleluja”. Så la oss, før vi lytter til Påskedagens evangelium, reise oss og synge høytidsverset, det første vers på nr 191!

Luk 24,1-12 Han har sannelig stått opp!

I fjor på denne tid hjelpte vi et familiemedlem å flytte inn i ny leilighet. Og vi tømte et stort hus for møbler. Det ble mange tunge løft. Men det aller tyngste lot vi vente til slutt. Det var pianoet!

Flyttinga av det måtte planlegges ordentlig, for det skulle ikke bare ut av et hus og inn i en tilhenger, men også ned en lang trapp. Derfor hadde vi avtalt med flere sterke personer om å hjelpe til. Heldigvis lykkes det å samle nok folk til å få utført arbeidet. Og jammen kjentes det som en stor lettelse når oppdraget var vel utført!

Man kan lese mellom linjene at kvinnene på veg til Jesu grav også bekymret seg for et tungt løft som sto fore: Hvem skulle hjelpe dem med den flere hundre kilo tunge steinen som måtte rulles bort fra gravåpningen, så de fikk stelle Mesterens døde kropp?

De blir voldsomt overrasket når de kommer fram til graven og ser at steinen allerede er rullet til side! Men, var det dermed en udelt glede for dem å oppdage dette? Langt ifra! Rett nok var et problem eliminert for dem. Men en ny uro meldte seg: Hvem hadde fjernet steinen? Og hva skulle det være godt for? Har den eller de som rullet vekk steinen hatt gode hensikter?

Teksten idag startet med usikkerhet, kvinnene visste ikke hva de skulle tro, forteller Lukas. Og vår påskedagstekst slutter med at Peter gikk hjem fylt av undring over det som hadde hendt.

Altså, det er mer usikkerhet og undring enn jublende glede som er den første reaksjon blant vitnene til den tomme graven. Det som livet og erfaringene hadde lært dem så langt, måtte av-læres i møte med påskemorgens hendelse. Og det er vel ikke så rart at den snu-operasjonen tok sin tid.

Det er ikke bare skolebarn som går på skole. Også vi voksne lærer heile tida. Livet lærer oss at alt som er nå, skal bli fortid en gang. Alt som lever, skal dø. Og alt som dør, forblir dødt. Punktum. Det er vår erfaring. Vi snakker rett nok, nå som det blir vår, om at livet igjen skal vokse fram etter dødens vinter. Men samtidig vet vi at dette ikke helt er tilfelle. For det som skal begynne å vokse nå, har ikke vært dødt. Det bare så sånn ut.

Trærne som felte sine blader i høst, og frøene som har ligget gjemt i jorda, de var ikke døde. De bare slumret, de lå i dvale. Så hvis vi bruker dette bildet i forkynnelsen, kan det bli veldig misvisende. For Jesus lå ikke i dvale i sin grav, slik som bjørnen i sitt hi. Han døde virkelig. Helt og fullt. Totalt. Uten at han gjorde det, så stod han heller ikke opp igjen fra de døde.

Jeg har prøvd å tenke igjennom hva det betyr for meg, og for deg, kjære tilhører, og for våre liv, dette at oppstandelsen er virkelig. Det er en realitet. Hva betyr det for våre små og store valg i livet hvis vi tenker på hvor lite vi forstår om hva som går an og hva som ikke går an? Dette at våre erfaringer ikke dekker hele virkeligheten?

For Guds virkelighet, som vi bare kan ane litt av, har i seg den realiteten at Jesus vant over døden! Påskedagens gode melding er at der finnes krefter i tilværelsen som er sterkere enn de destruktive krefter.

For Jesu venner kom hendelsen på påskemorgen som et voldsomt sjokk. Alt hadde gått galt. Livet, slik som de hadde drømt om det, hadde blitt borte en torsdagsnatt, og den langfredagen som kom etterpå.

Bibelteksten vitner om at de fortsatt var i sjokk og sorg over dette, da deres forståelse av virkeligheten ble splintret, idet to engler plutselig stod foran kvinnene.Du og jeg er også preget av vår begrensede virkelighetsoppfatning. Vi er preget av vår erfaring, av kulturen og samfunnet vi lever i, og dem vi har rundt oss.

Vi kan ikke tenke ut Påskedagens hendelse av oss selv. Det er ikke et menneskelig påfunn. Det som disiplene kalte løst snakk når kvinnene kom og prøvde å beskrive hva de hadde sett og opplevd, sier oss at ordene de brukte, strakk ikke til. Guds virkelighet er grensesprengende hinsides det vi har sjanse til å begripe og uttrykke. Gud ser muligheter. Vi ser stengte dører. Gud ser veier å gå. Vi ser død. Gud ser oppstandelse og liv.

For disiplene, både de kvinnelige og for Peter og de andre, forandret påskemorgen hele deres liv. Det de trodde var tapt, det fikk de mangedobbelt igjen på påskemorgen. Hvorfor spredte den første kristne kirke seg så raskt i Romerriket og hadde en slik voldsom indre kraft?

Ingen sosiologiske teorier eller historiske grunner kan gjøre rede for den livskraft som den kristne kirke hadde, hvis ikke det var en fysisk og historisk virkelighet at Jesus stod opp fra de døde.

Som kirke idag vil vi ikke bare repetere at Jesus lever. Vi vil holde fram at den Gud som reiste ham opp, han er Gud idag. Gud som vil liv, og som reiste opp sin sønn fra graven, han er Gud i våre liv. Han er Gud midt i vårt fellesskap. Oppstandelsens krefter er virksomme. De er grunnlaget for vår eksistens som trosfellesskap.

Jesus står ikke opp som en ånd, som en erfaring i hjertet eller som en hildring for blikket. Han står opp med kjøtt og blod. Med sårmerker på hendene og med en hudflettet rygg. Dette er det sterkeste og mest forunderlige ved den kristne tro: den handler ikke om dype samtaler og ”åndens opplysning.”

Den handler ikke om ekstatiske følelser eller lange bønner.

Den er forankret i det fysiske og håndgripelige. Den handler om et esel. Et lånt esel og syngende barn på palmesøndag. Den kristne tro handler om et vaskevannsfat og brød og vin i en lånt sal på Skjærtorsdag. Den handler om en mishandlet, død kropp som i all hast ble lagt i en lånt grav rett før solnedgang på Langfredag.

Den påfølgende sabbat kunne de ikke arbeide. Derfor kom kvinnene tilbake til graven straks etter at sabbaten var til ende. Påskefortelliga er ekte vare.  ”Jesus har virkelig stått opp!” hilste vi hverandre ved starten av vår gudstjeneste idag.

Men historia slutter ikke der. Den slutter ikke ved den tomme grav. Tvert om, i den historia som begynte den første påskemorgen, er der alltid nye morgener, nye kapittel, nytt liv og nytt håp for vår familie, vår menighet, vår verden.

La oss slippe påskekreftene og påskegleden løs i våre hjerter og i de sammenhengene der vi går inn og ut. Ingen stein, intet piano er for tungt når Den allmektiges kraft er i virksomhet!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716