February 11, 2007
|
|
|
|
Den Norske Lutherske Mindekirke Lukas 6,17-26 “Velsignet eller forbannet?” Vi befinner oss fortsatt i Åpenbaringstiden,
en kirkeårstid jeg setter veldig høyt. Hovudtemaet disse ukene etter jul, og
fram mot fastetiden er at Jesus viser oss
hvem Gud er. Han åpenbarer sin herlighet på forskjellig måte.
For folkemengden, og spesielt for sine disipler. Forrige søndag hørte vi om Jesu forkynnelse
ved Genesaretsjøen, og om Peters eventyrlige fiskefangst. Jesus trollbandt
folkemassene med sin tale, og så viste han hvem han var ved å få Peter og de
andre fiskerne til å legge ut på dypet midt på høylys dag. Og imot alle odds
dro de opp en eventyrlig fiskefangst! Så avsluttet teksten med at Jesus
utfordret fiskerne til fra nå av å bli menneskefiskere. Da forlot de alt og
fulgte ham. Det var de aller første disiplene. Jesus hadde bred apell, og disippelskaren ble etter hvert
stor. Ett sted står det nevnt 70 disipler. Men blant etterfølgerne valgte
Jesus ut en indre krets, bestående av 12 menn. De ble kalt apostler.
Utvelgelsen skjedde etter at Jesus hadde tilbrakt en natt på fjellet i bønn til Gud. Dette, og navnene på de 12 utvalgte er
opplistet i Lukasevangeliet rett foran teksten idag. Den bibelfortellingen vi nå har lest sammen,
starter med det som skjedde etter denne utvelgelsen. Da kom Jesus og de 12 ned på
en slette, og folk stimlet sammen rundt ham. De kom for å få hjelp for sine sykdommer,
og for å høre ham tale. Lukas lar oss vite at folkemengden var veldig sammensatt. Noen kom fra Judea
og Jerusalem, og disse var jøder. Men ryktene om denne spesielle mannen var også
gått nordover til kyststrøkene ved Tyrus og Sidon. Nå var det kommet masse
folk også derfra. De var ikke jøder, men derimot fønikere og syrere. I dag
tilhører disse områdene Libanon. Sammenstimlingen var altså stor, og Lukas
beretter at alle i mengden prøvde å røre
ved ham, for det gikk ut fra ham en kraft som helbredet alle. Vi kan forestille oss at luften var nærmest elektrisk ladet, og at mange lidende
mennesker kunne reise hjem friske etter møtet med Jesus. Vi kan bli fristet til
å tenke: Den som bare hadde vært der. Tenk å få
oppleve dette! Da hadde det vært lett å tro! Mens de som selv er plaget
med sykdom, kan tenke: hadde jeg bare vært der den gangen, og fått
berøre Jesus, så hadde jeg vært frisk! Men så tenker vi videre: For en god tid vi lever i nå!
Og grunnen til de gode kårene vi opplever idag, er Jesu langtidsvirkende
gjerning blant våre forfedre og –mødre. At vår kultur gjennom generasjoner
har blitt renset for besettelse, og urene ånder. For eks i den norske kulturen var frykten for
troll, for tusser og vetter som gjemte seg i fosser eller i trær eller andre
steder ute i naturen, veldig dominerende og hemmende. Når evangeliet fikk innflytelste over tid, ble dette borte. Men det tok
noen århundrer. Det ble bygd skoler og sjukehus. Lege-vitenskapen gikk framover.
Folk flest fikk utdanning, og våre kår har blitt forbedret litt etter litt. Så
vi har all grunn til å takke for den tida og det samfunnet vi lever i! I kontrast til dette: Jeg kjenner misjonærer som arbeider f eks i
Afrika, i kulturer der både åndebesettelse og sykdom og nød fortsatt florerer,
og folk er analfabeter. Men når Jesu vitner har forkynt Hans ord, så blir det
virkelighet, det som Jesus sa: Salige er dere fattige, Guds
rike er deres. Evangeliet har en forvandlende kraft. Sorg blir til glede.
Fattigdom blir til rikdom. Sykdom til helse. Forbannelse til velsignelse. Jesu
ord har den samme virkning idag som den gangen han vandret på jorda. Fortsatt
trenger mennesker å få ”berøre” Jesus, og få tilgitt sine synder. Men der må være noen som formidler syndsforlatelsen. Og
som kan være hans hender, og gjøre hans gjerninger. Og de som reiser ut på
misjonsmarken, må ha støtte fra oss andre. Vi må dele de velsignelsene vi har fått, med vår neste. For legg merke til at
Jesus idag også sier: Ve dere rike. Ve
dere som nå er mette, osv. Hvem sier han det til? Vi samtalte om dette under bibelstudiet på Kirkestua
på tirsdag. Det er et viktig spørsmål. For er ikke vi rike, de aller fleste
av oss? Og spiser vi oss ikke mette hver dag? Det er betimelig at vi stiller oss
selv ransakende spørsmål. Er vi radikale nok i vår etterfølgelse av Kristus?
Hvis vår rikdom har sammenheng med at vi ikke
har delt med andre, da roper Jesus ve over oss! Har vi lov til bare å tenke på
oss selv og vår egen familie? Er det rett
forvaltning? Hvis våre mette mager er et resultat av at vi ikke
gir til dem som ingen ting har, så er det vel tid for en forandring. Vi vet godt at det kan gjøres noe med verdens nød.
Likedan kan det gjøres noe med at folkeslag ikke har fått høre evangeliet. I
dag finnes det flere kanaler enn noen gang, som vi kan bruke for å sende hjelp.
Jeg tror en av grunnene til at både USA og Norge som folk og som nasjoner er så
velsignet, har sammenheng med den hjelp våre nasjoner har sendt. I Norge huskes ennå med takknemlighet Marshall-hjelpen som USA gav
etter siste verdenskrig. Nøden var stor, og det var vanskeligheter med å få
igang industriproduksjonen igjen. I løpet av 4 år gav
amerikanerne 13 milliarder dollar i lån og gaver til 16 forskjellige europeiske
land. Landene kjøpte mat, dyrefor, maskiner og transportutstyr. USA selv ble rikelig velsignet av det! Det var for det meste
amerikanske varer som ble kjøpt og det var svært gunstig for den amerikanske
økonomien. Norge har tradisjonelt vært av de fremste misjonsland, så bare ett land i
verden, så vidt jeg vet, har sendt flere misjonærer, regnet etter folketallet.
Det er Irland. Misjonen har blitt til stor velsignelse for Norge: Nye vennskap
over landegrenser, ny kunnskap, glede over at Guds rike vokser i andre land etc!
Men ingen av oss har noe å skryte av. Likevel, i den grad vi gir, så blir vi
velsignet tilbake. Ordet salig, som er brukt her i saligprisningen, heter ”makarios” på gresk.
Det betyr også ”velsignet”. Velsignelse, det er den dypeste form for lykke. Både som menighet, og som
enkeltkristne, vet vi egentlig godt, at det er følger større lykke med å gi
enn å få. Når jeg leste årsrapportene for Mindekirken og så på de positive
regnskapstallene, så tenkte jeg, her i denne menigheten er det mange velsignede
mennesker! Vi vet at det handler ikke bare om penger og
det materielle. Det mest dyrebare vi har fått fra Gud, er evangeliet og forlatelse for våre
synder. Dette må deles med vår neste! Jeg har erfart at det er en stor velsignelse
for en menighet å være med på verdensmisjonen. Det å støtte misjonsprosjekt
i fattige land, blir vi ikke fattigere av. Vi blir mye rikere og sunnere av å
dele. Ja, i det lange løp er det helt livsnødvending å dele, om vi skal overleve som kristne,
. I Jesu hjemland er der en innsjø som kalles Dødehavet.
Ikke noe liv kan overleve der. Grunnen til at Dødehavet er dødt, er at det
bare mottar, men gir ikke videre. Det har tilsig, men ikke noe utløp. Det renner bare
vann inn i det, men ingen elver renner ut. Derfor er det dødt. Det mangler
gjennomstrømning. Det må til for at der skal bli liv. Det samme gjelder for oss mennesker. Vi som har
fått del i velsignelsene i Kristus, la oss huske at om vi fortsatt skal ha Guds
velsignelse, så er det helt nødvendig å dele rikelig med andre! Til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige
Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
|
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |