February 18, 2007

Den Norske Lutherske Mindekirke
Pr. Per Inge Vik 
Kristi Forklarelsesdag 18.febr 07

Luk 9, 28-43 En hendelse til oppmuntring

I dag handler det om den Gud som ikke bare bor i det høye og hellige, men også hos dem som er knust og nedbøyet i ånden (Jes 57,15). Jesus gav frivillig avkall på sin herlighet, sitt himmelske liv, det som han delte med sin Far og Den hellige ånd fra evighet av. Han kom og delte våre kår. Evangeliene fremstiller mannen fra Nasaret med støv på føttene og svette i panna. Det vi hører om her, er et av unntakene, en av stjernestundene.

Omkring åtte dager etter at Peter hadde komt med sin djerve bekjennelse: Du er Guds Messias (Luk 9,20), altså en ukes tid etter dette, er det at Jesus tar initiativet til en ganske strabasiøs fjelltur. Vi vet ikke sikkert om det var Taborfjellet midt i Galilea. Eller kanskje det var Hermon de gikk opp på, et fjell i grensetraktene til Libanon og Syria. Det er så høyt at det er snødekt i vinterhalvåret.

Bare 3 disipler er utplukket til å være med på den spesielle hendelsen. De fleste av oss er henvist  til å tro på Jesus uten visjoner og åpenbaringer. Jeg har i alle fall aldri ”fått noen engel i hodet”. I hele mitt liv har jeg møtt bare 2 personer som har hatt en visjon, der de har sett Jesus. Den ene er Edin Løvås, den norske retreatbevegelsens ”grand old man”.

Den andre jeg vet om, som har sett Jesu skikkelse, var min mormor. Hun var en nøktern kvinne, men hun hadde en anfektet tro. I en spesiell situasjon en gang, fikk hun se Jesu fredfylte skikkelse. I lys våken tilstand så hun ham. Og like fort som han dukket opp, like fort forsvant han. Dette synet ble til oppmuntring for henne en gang hun trengte nettopp det.

Vi leser av og til vitnesbyrd fra tidligere muslimer, som har hatt visjoner av Kristus, som har gjort dem overbevist om at han er mer enn en av Islams profeter.

Selv om dette dreier seg om enkeltpersoner, så har jeg et inntrykk av at det er opptil flere nålevende muslimer som har kommet til tro på Kristus etter å møtt ham i en visjon.

Salige er de som ikke ser, men likevel tror. Slik sier den oppstandne til apostelen Tomas (Joh 20,29). Det er et ord også til meg og deg. Vår status som fullverdige kristne blir understreket i dette utsagnet. Vi er henvist til å ”se den usynlige” med vår ”tros øyne”. Men når det først er slik, så blir den fortellingen vi nå har delt fra Lukas evangelium, til oppmuntring!

Og den lærer oss noe viktig om vår Mester: Jesus ikke bare reflekterer Guds herlighet. Det var tilfelle med Moses, som vi hørte om i den første teksten. Han kom ned fra fjellet, fra møte med Gud, og uten at han selv visste det, reflekterte en lysglans fra møtet han hadde hatt. Slik som månen låner sitt lys fra sola.

Med Jesus er det annerledes. Han har del i Guds herlighet. Han er en utstråling av det himmelske lyset. Det som Peter, Jakob og Johannes ser denne dagen, er Jesus slik som Faderens utvalgte Sønn egentlig er. Men i det daglige var han i sin ytre framtreden temmelig vanlig. Det sto her at Jesu ansikt ble helt forandret. Matteus bruker ordet metamorfose om det som skjedde.

Stemmen fra himmelen sier: Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham. Det som de 3 disiplene hører, er innholdsmessig det samme som den himmelske stemmen hadde sagt en gang tidligere. Det skjedde på jordklodens laveste punkt, mellom 300 og 400 meter under havets nivå. Det var den dagen Jesus ble døpt i Jordanelva. Da kom den samme erklæring fra det høye: Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede (Luk 3,22).

Så ser vi en linje fra Jesu dåp der nede ved Dødehavet, og til hans herlighet høyt oppe på Forklarelsens berg. På vei til smerte og spott, til død og grav i Jerusalem.

Begge steder lyder en røst fra himmelen som erklærer at Jesus er Guds elskede, utvalgte Sønn.

Også i våre liv går der en linje fra dåp til død og grav, men også videre, til håp om oppstandelse og evig liv. Ved døpefonten erklærer den treenige Gud at vi er hans elskede sønner og døtre. Fra tid til annen på vår livsvandring, kan vi komme til steder der vi får merke Guds nærvær ekstra sterkt. Det er forklarelses-øyeblikk. Perspektivet blir utvidet. Overblikket øker.

Også perspektivet bakover er med her. For sammen med Jesus og hans disipler på fjellet, møter vi også Moses og Elia. Hvorfor akkurat de? Og ikke Noa, Abraham, Josef, David eller Jesaja? Jo, disse to står som representanter, Moses representerer Loven, og Elia står som representant for profetene. Begge to hadde, som noen få utvalgte i GT, fått se Guds herlighet.

Og begge var sentrale i det framtidshåp som lå i lufta på Jesu tid. Forventningen om en profet som Moses, en ny Gudsmann. Og før ham, skulle Elia komme tilbake. Det er dermed svært betydnings-mettet at de to nå står der som vitner om Jesu herlighet, og proklamasjonen av at Jesus er Guds utvalgte Sønn. Han er oppfyllelsen av Loven og av de profetiske løfter.

Vi merker oss at det idag er Gud selv som taler og handler. Han avslører i et glimt at Jesus som en smertens mann på jorda, samtidig er den himmelske  Menneskesønn. Dette ansiktet som skinte som sola (Matt 17,2), det samme ansikt skulle senere bli spyttet på. De klærne som ble blendende hvite, var det at skitne soldathender skulle kaste lodd om.

Videre slår det meg at det også er et foregripende glimt som Peter, Jakob og Johannes får se på fjellet. En visjon som peker framover, og varsler påskemorgenens kraft, og den herligdom vi alle skal se når Jesus kommer tilbake. Et mektig vitnesbyrd om Kristus blir malt for oss idag: Han er Sønnen som Faderen har behag i. Han er oppfylleren.

Kristi forklarelse. På veien mot lidelse. Under erfaring av forfølgelse og barske vilkår, får disiplene et trøstefullt syn. Kristus skal – til slutt – ikke bety jordisk katastrofe, men himmelsk kongemakt. Når den sterke erfaringen var over, var det ingen å se uten Jesus alene.

Hvis Peter skulle rekne opp ”stjernestundene” i livet sitt, ville opplevelsen på fjellet trolig rage blant de høyeste. Men så tråkker han jammen uti også denne gangen. Som han så ofte gjør. Med sitt merkelige forslag om å bygge hytter. Han er altfor gesjeftig! Han ville vel ”fryse fast” denne lykkestunda. Nyte øyeblikket, og la det vare lenge. Men snart gikk veien ned igjen fra fjellet, og så deretter opp mot Golgata.

Som kristne idag har vi intet løfte om å få oppleve noe lignende som det disse 3 apostlene fikk se. Vi har beretningen i Bibelen, til styrke og oppmuntring for vårt trosliv. Slik er det noe velsignet praktisk og jordnært i det som himmelrøsten avslutter med, om å akte på Jesu ord. Ikke trakte etter visjoner og åpenbarelser, men ganske enkelt: Hør ham! 

Vi er henvist til å holde fast på hans ord og holde hans bud (Joh 14,23), og å bli værende i hans ord (Joh 15,7).

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra nå og i evighet.       

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716