March 11, 2007
|
|
|
|
Den Norske
Lutherske Mindekirke Det er mange fine parker her i the Twin Cities. Kona og jeg har benyttet noen av dem til å gå skiturer der, nå i vinter. Først gikk vi på kunstig snø. Senere har det kommet rikelige mengder av naturlig snø. Vi var også i Wisconsin for et par uker siden og fikk med oss det amerikanske Birkebeinerrennet. Når jeg går skitur, tenker jeg av og til på et intervju som jeg leste i en avis etter sist OL. På spørsmål fra journalisten om hva som var det verste og hardeste av all trening og forberedelse og det hele, var der en av idrettsutøverne som gav et svar jeg kom til å huske. Det kom kontant og greit: ”Det hardeste, er kampen mot meg selv!” De som driver med toppidrett må forsake mye for å nå sine mål. Men det er ikke bare idrettsfolk som kjenner seg igjen i dette. Kampen mot meg selv er den hardeste kampen. Motkreftene jeg har inni meg, enten det er latskap, motløshet eller mindreverdighetskompleks, - å slåss mot dette, kampen på hjemmebane, er den tøffeste kampen. I vår gudstjeneste nå i fastetida tar vi med forsakelsen før trosbekjennelsen. ”Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen.” Ordet forsakelse har kanskje blitt et fremmedord i språket. Det finnes ikke i alle ordbøker. Men det de gjorde i kirken fra gammelt av, lærer oss mye om hva forsakelse er for noe: I mange århundrer ble alle kirker bygget med alteret vendt mot øst, mot soloppgangen og den nye dag. Å be vendt mot øst, er den gamle kristne skikk i den vestlige verden. Når man i gudstjenesten kom til fremsielsen av forsakelsen og troen, så vendte man seg først mot vest, mot døra, og sa fram forsakelsen. Dernest snudde man seg 180 grader mot øst, mot alteret, mot Gud, og bekjente troen på Den treenige. Denne lille fysiske handlingen understreker hva å forsake er for noe. Det er nemlig det samme som ”å vende seg bort ifra”, eller med andre ord ”si nei til”. I min prestetjeneste hjemme i Norge gjorde jeg det til en vane å ha med forsakelsen hver søndag i fastetida. Forsakelsen fremsies også hver gang vi har dåp. Det er ikke bare verdifullt for oss, men nødvendig for døpte mennesker å være bevisste på hvordan vi lever. Hva vi velger å gi fokus. Fordi livet gir oss så mange utfordringer og setter oss i så mange valgsituasjoner, må vi bevisst velge bort det som er fruktløst. At vi sier til oss selv: Dette vil jeg ikke bruke tid og krefter på! Eller når vi oppdager noe negativt som har fått vår oppmerksomhet: Dette må jeg vende meg bort ifra! Fastetida gir en egen dybde til kirkeåret. En dimensjon til kristenlivet som vi ikke må miste. Hva hver og en av oss trenger å si et bevisst nei til, det er ulikt fra person til person. Om det er mat eller drikke eller TV-underholdning eller internett eller uvaner vi har vent oss til. Hvert menneske må selv finne ut av det. Noen vil trenge hjelp av et medmenneske og skrifte sine synder og motta absolusjonen. ”Vend om!” står det som overskrift min bibel over de vers fra Lukasevangeliet som vi har hørt denne søndagen. Jesus tok et oppgjør med en tankegang som var svært utbredt i hans samtid, om at når der skjedde ulykker eller at når folk ble syke, så var det Guds straff for konkrete synder. Vi ser den samme problemstillingen i Joh kapittel 9 (v.1), nemlig når de kommer til Jesus med en blindfødt og spør ”Hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?” Jesus svarer at Gud er ikke slik! Så maler Jesus et annet bilde av Gud, ved å fortelle lignelsen om fikentreet som ikke bar frukt. Det som taler sterkest til meg i den lignelsen, er denne gartneren som går i forbønn for det ufruktbare fikentreet. Kanskje var det et ungt tre? Kanskje hageeieren ventet frukt av treet for tidlig? Men at han som hadde den daglige omsorgen for trærne, nemlig gartneren visste bedre hva som var å vente. Gartneren får et nært og personlig forhold til trærne som han steller med omsorg. Jeg er ikke sikker på hvor gamle fikentrær må bli før en kan vente frukt av dem. Men jeg har lært at når det gjelder oliventrær, så må man være veldig tålmodig. Et oliventre blir ikke skikkelig godt og fruktbærende før det er 50 år gammelt. Man må altså være veldig tålmodig med oliventrær. Man må tenke langsiktig. En mann som planter et oliventre, kan ikke vente å høste frukt av det selv. Han må plante med tanke på at hans barnebarn skal kunne høste frukten! Jeg har besøkt Getsemanehagen i Jerusalem noen ganger. Det var der Jesus bad den siste natten før han skulle lide. I den hagen har man tatt vare på 8 svært gamle oliventrær med svært tykke og knudrete stammer. Tross høy alder lever de, og har friske, nye skudd. Man påstår at disse trærne er helt fra Jesu tid. Om det er tilfelle eller ei, er kanskje ikke så viktig. Men det lærer oss at noen trær kan bli særdeles gamle, og at de blir bedre og bedre frukttrær med årene. Teksten idag taler til meg om en tålmodig Gud. ”Ha langmodighet med meg”, sier vi i starten av vår gudstjeneste. Å ha ”langmodighet”, det er å ha en langvarig tålmodighet. Jeg vet at Gud har vært veldig langmodig mot meg. Jeg lærer seint, og jeg gjør om igjen de samme feila og syndene. Derfor er det godt at Gud er langmodig. En ting til slutt: Gartneren i denne lignelsen er et bilde på Jesus selv. ”Jeg har en bror som ved Guds side vet om min sak og ber for meg.” Slik sang vi i det 2.vers på salmen før prekenen. I himmelen sitter ikke Jesus og tvinner tommeltotter. Han er vår forbeder, han taler min og din sak foran den himmelske trone. Er ikke det godt å tenke på? Vi står plantet i Guds hage, du og jeg. I vår dåp fikk vi vår plass sammen med de andre frukttrærne. Gartneren Jesus har stelt sine trær enda et år. Han har vannet og gravd rundt dem, og gjødslet. På noen trær har han skåret bort greiner og kvister foran den nye vekstsegongen. Noen trær har fått en kraftig beskjæring. Det gjør vondt, og treet blør. Men gartneren gjør det for å få god frukt i vingården. Troens gode frukt. Gjerninger som springer ut fra troen på Jesus, det er gode frukter for Gud. La oss bruke bibelteksten idag til å ransake oss selv, og spørre: Hvilke troens frukter har Gud funnet i vårt liv? Lever vi langsiktig, målrettet? Har vi tanke for dem som kommer etter oss? Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som er, var og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |