March 18, 2007

Den Norske Lutherske Mindekirke                
Pr. Per Inge Vik  
Lukas 15, 11-32  Bibelens diamant   

March 18, 2007

I Lukas kapittel 15 finner vi tre Jesus-fortellinger, tre lignelser som handler om samme tema: Om noe som mistes, og savnet som oppstår, og aller mest om gleden når det blir gjenfunnet. Først er det om den bortkomne sauen. Dernest den bortkomne sølvpengen. Til sist har vi den tredje lignelsen, om den bortkomne sønnen.

Har du tenkt på det stigende dramaet og den voksende svinnprosenten i disse fortellingene? Først er det en av hundre som forsvinner, så er det en av 10. Men i det siste tilfellet, det vi har lest her idag, så er det 50% svinn! For faren hadde bare to sønner.

Jeg holder med dem som sier at dette er den vakreste fortellinga i hele Bibelen. Lignelsen om den bortkomne sønnen er som en diamant: En liten dreining i synsvinkelen gjør at en tekst som vi kjenner godt, spiller i nye fasetter. Idag kunne jeg gjerne ønske å ha tid til å dreie på diamanten mange ganger, og se den fra flere vinkler, men må bare velge ut noen punkter.

En sønn får sin arvedel og gir seg i vei ut i verden. At en sønn av fri vilje gjør det, er ikke så underlig. Mer påfallende er den frihet denne gutten får av faren. Det må bety at faren ikke ønsker fjernstyrte roboter, men oppdrar sine barn til å ta selvstendige standpunkt.

La oss ikke helt slippe spørsmålet om hvorfor den yngste valgte å dra hjemmefra. Var det kanskje den eldste brorens skyld? Vi kan saktens reflektere litt over hva som hadde foregått mellom de to brødrene. Der er somme som har råd til å gå hjemme, og det gjelder også "hjemme” i menigheten og sette pluss og minus ved folk som de i stedet skulle ha omsluttet med varme og omsorg.

Der er noe uhyggelig ved denne eldste broren. Alt han sier, er ”rett”, på sett og vis. Og likevel blir alt forvrengt. Dette at han går hjemme, men at han likevel er like bortkommen som den yngste broren.

Ja, for er det noe bedre å forgå i det sure liv hjemme enn i det søte liv ute? Det var han selv som gjorde det surt for seg. Ved å kreve rettferdighet. Ved å distansere seg fra sin far. Kanskje var avstanden større mellom den eldre sønnen og faren hjemme enn mellom far og den yngste sønnen?

I fremmed land satt han, den bortkomne sønnen. Det er slik med somme mennesker: De må svært langt hjemmefra før de finner ut hvem de selv er. Og hva som ligger i bagasjen de fikk med seg fra hjemmet. I eksemplet vi hørte idag, havnet han i en svinesti i landet ”Hjemløshet”. ”Nod” heter det på hebraisk. Der Kain en gang hadde ferdes.

Men der er det også en annen som har vært. Han som igrunnen er den tredje broren. Nemlig han som forteller denne lignelsen. Vitnene som stod rundt hans fødsel, var hyrder. Vitnene om hans oppstandelse, var kvinner. Ingen av disse gruppene kunne vitne i en rettssak på Jesu tid. De var utenfor. Men Bibelen godtar dem. Gir dem rang, ved å kalle dem inn som Gudsvitner. Og underveis var det dette Jesus drev på med hele tiden: Å gå til dem som var utenfor, og på Guds vegne invitere dem hjem.

Et sted på Jylland i Danmark er der en liten landsbykirke med en altertavle som framstiller en scene fra dagens tekst. Det er når den bortkomne sønnen kommer hjem. Der står en hund i tunet når gutten ankommer. Somme som ser altertavla, reagerer på at bikkja fyller en altfor stor del av bildet. Hunden ruver mer enn han burde. Men kunstneren har er en dyp mening bak dette.

For man har ment at hunder har ikke så lett å glemme gamle venner. Selv om det kanskje ikke er helt tilfelle, er det det som er meningen her: Denne hunden kjenner tydeligvis ikke igjen den karen som er på veg inn i tunet. Han var glemt. Alle var ferdige med ham. Både dyr og mennesker. Bare ikke hans far. Han lengtet, og kunne ikke glemme. Mens han ennå var langt borte, leste vi, gjenkjente faren ham.

Vi har et veldig godt, gammelt norsk uttrykk: han ”kjente ham på ganglaget.” Gud lengter. Som vi bad i kollektbønnen i starten av gudstjenesten: ”Himmelske Far, du glemmer aldri dine villfarne barn, men leter etter de bortkomne med en usvikelig kjærlighet. Gi oss din Hellige Ånd, så vi angrer våre synder og vender oss til deg..”

Denne faren ter seg så hinsides det en ærverdig og autoritetsfull far på den tida gjorde. Sønnene er ikke så vanskelig å kjenne seg igjen i. De er som så mange av oss sønner og døtre: Egoistiske og misunnelige. Men denne faren er annerledes enn andre fedre.

I den semittiske kultur var det uhørt at en far delte ut arven før han døde. Han ydmyker seg ved å gjøre dette. Og når sønnen kommer tilbake etter å ha rotet bort pengene og sitt eget rykte, så springer faren ham i møte, som om han hele tida har vært på utkik. Og han omfavner og kysser sønnen, som kanskje en mor ville ha gjort. Men en jødisk far?

Farens kjærlighet er så ivrig og intens, annerledes enn både egoistiske og misunnelige barn kan forvente. Han gir sønnene sine frihet som går over alle grenser for det rimelige. Farskjærligheten er selvoppgivende. En slik kjærlighet som gjør en far sårbar og svak, mens barna blir frie og sterke. Det er en slik foreldrekjærlighet menneskebarn trenger. Og slik som denne faren, er Gud.

Farens holdning, og hans reaksjon på begge de to sønnene, er det viktigste som skjer her. Hovudpoenget i lignelsen. Et slikt bilde tegner Jesus av Gud: Den ventende, lengtende, tilgivende, generøse. Dette er Jesu gudsbilde. Et bilde for oss hjemmeværende så vel som de bortkomne og de hjemkomne: Gud venter.

Gud lengter etter at de som har gått vekk, skal komme hjem. Lengter etter at vi som er hjemme, skal glede oss. Der er en sterk invitasjon til glede i det rause utsagnet: Alt som er mitt, er ditt.  Gud gleder seg, og han inviterer andre inn i sin glede.

Gled dere med meg, sier hyrden som fant tilbake den bortkomne sauen. Gled dere med meg, sier kvinna som fant tilbake sølvpengen hun hadde mistet. Nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort, og er funnet igjen, sier faren til sin eldste sønn.

La oss i kirken tenke på hvordan vi kan synliggjøre eller gjenspeile Guds generøsitet. Slik at de som kommer innom, kan merke den rause gjestfriheten og gleden. Festbordet er dekket for oss her fremme, med levende lys og blomster, med brød og vin. Mitt ønske er at alle skal få kjenne ”at her hører jeg hjemme”, slik vi nå skal synge, til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen. 

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716