April 20, 2008

Den Norske Lutherske Mindekirke 

Pr. Per Inge Vik                      

Text: Joh 14,1-14

De mange rom 

På mitt hjemsted, Brattvåg i Norge er det en flunkende ny sjukeheim, der alle 60 pasientene har enerom. Dette har vært grunntanken og hovudkravet som passer inn i moderne vestlig tankegang: Ingen skal måtte dele rom med andre uten å ha fått velge det selv. I samme bygg som sjukeheimen, bare noen etasjer lenger nede, er der 24 omsorgsleiligheter for eldre, der også min mor har bodd de siste 2 årene.

I dagens tekst sier Jesus: I min Fars hus er det mange rom. Jeg har av og til lurt på om kirkearkitektene i tidligere århundrer glemte den setningen. For skal ikke kirken være en avspeiling av himmelen? De tegnet jo kirkene med bare ett rom... (Pluss ”våpenhuset”, som entreen i kirkene i Norge kalles). Sakristiene kom mye seinere, som tilbygg.

Vi som bruker kirkene idag ser at der er varierte rombehov. Mindekirkens tilbygg fra 1999 har gjort dette hus mye mer praktisk enn det var, med kontorer, rom til undervisning, komitemøter, bibel-studium, tekjøkken, toaletter m m.

Poenget i Jesu ord er i hvert fall at i himmelen er der plass nok for alle. At Gud er raus. At der er rom for akkurat deg. Men så har velferdsutvikling og individualistisk tankegang i den vestlige verden gitt oss “himmelbilder” der enerommet fikk fokus. At hver og en av oss kan vente å få sitt personlige rom i himmelen. Det er ingen tvil om at i Guds hjerte så har hver enkelt av oss sin egen plass!

Men det spørs om ikke det vi aller mest trenger, er gode fellesrom. Kanskje har vi snart nok enerom! For det er kommunion, det er fellesskap vi er skapt til. ”Jeg tror på ... de helliges samfunn”, bekjenner vi hver søndag.

Teksten idag, der Jesus kaller seg selv veien, sannheten og livet er hentet fra Skjærtorsdag natt. Disiplene er grepet av angst. Det er ikke til å undre seg over. For her har Judas nettopp blitt utpekt som sviker, Peter har fått vite at han kommer til å fornekte, og Jesus har forberedt disiplene på at han kommer til å forlate dem.

Derfor sier Jesus La ikke hjertet bli grepet av angst! Det er starten på teksten idag. De følte at de nå stod foran katastrofen, med alt det Jesus hadde forutsagt skulle skje. Jeg har reflektert litt på dette med angsten. Den kan være en naturlig reaksjon. Mens vi i vår tid har diagnostisert angsten og sett på den som en sykdom som trenger behandling.

På den motsatte side florerer underholdningsindustrien med det angstskapende. Som far til 4 har jeg fått en del filmer inn i stua de siste åra. Videoer som utmaler det skrekkelige. Katastrofene. Det vil stadig komme nye katastrofer i verden. Ikke bare på film. Brokollapsen i fjor sommer har satt dype spor hos mange mennesker her i Minneapolis.

For bare et par uker siden skjedde der en skred-ulykke i Ålesund, med 5 omkomne. Mange må leve videre med angst etter slike opplevelser. I Storfjorden, bare en times kjøring fra huset vårt er der et stort fjellparti som rører på seg. Geologene sier at det før eller seinere vil rase ut i fjorden og skape en gigantisk flodbølge, slik det skjedde i Tafjord i 1934 og i Loen i 1936.

Så tenker jeg på at Jesus her snakker åpent om hendelser som kommer, og som han ser skaper forskrekkelse. Det Jesus tilbyr, er en vei igjennom det hele. Han vil lede alle som setter sin lit til ham, til et mål som ligger hinsides alt som kan ramme et menneske i denne verden.

Han er vår vei tilbake til Gud vår Far, vårt opphav.

Jeg er veien, sannheten og livet. Jesus gir her en innbydelse. Mange kritikere ser det som en flukt bort fra virkeligheten. Andre lar seg provosere av de eksklusive orda, ingen kommer til Faderen uten ved meg. 

Men er det ikke motsatt? Den som vet at livet ikke er overgitt til dødskreftene og at det finnes en vei igjennom kaos, den personen får kraft til å arbeide for det sanne og gode! Og er det ikke den som kjenner sin Skaper, er det ikke den som får sine synder tilgitt for Jesu skyld som kan tåle angsten, takle den,  og se inn i framtida?

Vi kjenner veien, veien videre! Derfor: La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg. Slik sier vår Mester. Gudstro og Jesustro parallelt. Denne setningen fra Jesu munn kan oversettes slik som i den engelske Bibelen vi bruker: ”Dere som tror på Gud, tro også på meg! For jeg og min Far er ett”. Så Jesus er ikke bare veien til Gud. Han er selv vår Herre og Gud. Slik Tomas omsider kom fram til, etter å ha sett naglemerkene til Den Oppstandne: Min Herre og min Gud!

I teksten idag er det Tomas og Filip som fører ordet. Vi kjenner Filip også, helt fra den dagen Jesus kalte ham. Selv om han ikke er den som er mest framme i rampelyset av de 12. Filip, han som hadde funnet Messias, og som sa til Natanael: Kom og se! Filip, “matematikeren” som så, men som så at det ikke var nok. Her sier han: Herre, la oss få se Faderen, så har vi nok.

Vi finner mer om realisten Filip i NT. Tenk på beretningen om da Jesus metter 5000. Da var Filip midt i begivenhetene. Filip kom fra Betsaida, og var kjentmann i traktene der dette skjedde. Så Jesus spør ham hvor de kan få kjøpt brød. Filip teller pengene de har, og slår fast: Brød for 200 denarer til så mange, det er ikke nok. Nå har han vært så lenge sammen med Jesus, uten å ha nok: Herre, la oss få se Faderen, så har vi nok.

Tomas og Filip. Den tvi-synte og den kort-synte. Filips syn varer så kort. Derfor må han ha mer. Kjenner vi oss igjen? Vår tro er glemsom. Den varer så kort. Jesus er veien! Prøv ikke å gå forbi ham og lete andre steder. ”Det er nok det som Jesus gjorde”, står der i en gammel bedehussang. Han har sonet våre synder og gjort opp vår sak med Gud. Det holder. Prøv ikke å komme til Gud via andre veier.

Til slutt, det litt gåtefulle vers 11: Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke annet, så tro det for gjerningenes skyld. Hva betyr dette? Litt parafraserende kan denne setningen gjengis slik: ”Selv om dere ikke skjønner så mye av det jeg sier, så se i hvert fall gjerningene jeg gjør!”

Overført til vår gudstjeneste og situasjonen her og nå kunne det bety: ”Om ikke prestens preken var så forståelig, så legg merke til brødet og vinen, omsorgen og felleskapet, vakker musikk og gode salmer, la det tale til deg.

Oppsummerende vil jeg si at bibelteksten idag lar oss møte disipler, Tomas og Filip med menneskelige trekk som vi kan kjenne oss igjen i. Det er godt å se at rundt Jesus er der så trygt at det er lov å stille ”dumme spørsmål”. Og det er godt å vite at den tolmodigheten Jesus viste sine første disipler, det gjelder også for meg og deg.

Vi lærer noe viktig idag, nemlig: I følge med Jesus er der for det første plass for alle. For det andre er vi aldri alene. Kristendom handler om fellesskap. I Jesu følge går vi sammen gjennom landskap der Jesus er kjentmann. Over alt vi kommer på vårt livs vandring, så tenk følgende: Jesus har vært der før.

Det gjelder også i dødsskyggens dal. Når vi kommer dit, er han med, går sammen med oss og fører oss ut igjen på livets side. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. (Menigheten:) Amen 

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716