April 6, 2008

Den Norske Lutherske Mindekirke

Pr. Per Inge Vik          

Luke 24,13-35

Et møte i solnedgangen

Den største gåten i denne vakre fortellingen er følgende: Hvorfor kjente de ikke igjen Jesus? De var jo hans disipler, disse to! Var han så forandret etter oppstandelsen?

Jeg har lest denne teksten, og jeg har prekt over den mange ganger. Den kommer mot meg fra nye vinkler hver gang. Denne gangen kommer bibelteksten til meg i motlys. Jeg har ikke tenkt på det før, at disse to, Kleopas og den andre, vandret i solnedgangen. Det var på ettermiddagen dette skjedde, og Emmaus ligger vest for Jerusalem. De gikk altså vendt mot solnedgangen. Det betyr at de var blendet av solen. Den lave solen hindret deres øyne slik at de kjente ikke igjen sin Herre.

Så fikk de i løpet av kvelden oppleve det totalt motsatte: en mental soloppgang. For det er nå engang slik at en kristen er en person som ikke går mot solnedgangen, men mot soloppgangen og en ny dag!

Det de sa, disse to, lærer oss at de hadde ikke fått dette klart for seg der de trasket i vei. Enda de hadde hørt vitnesbyrdet fra kvinnene som hadde hatt et englesyn ved Jesu grav. Likevel var de fulle av sorg og skuffelse. De trodde at alt var slutt. Mørket ruget over deres sinn. Så lærer denne fortellingen oss at når Jesus stiger inn på arenaen, så får det som var meningsløst for mennesker, ny mening.

Han stiller spørsmål, som han selv vet svaret på. Men han gir mennesker anledning til å sette ord på sine tanker og følelser: Og vi som hadde håpet at han skulle befri Israel. Hele situasjonen de var kommet opp i, syntes for de to å være uten mening. Deres håp var død og begravet.

Men under samtalen med Jesus, ble meningen med livet tydelig. Mørkret ble til lys. Vi vet hvordan en person som er forelsket i en annen, kan si: ”Jeg visste ikke hva livets mening var før jeg så det i dine øyne.” Dette kan overføres til vårt forhold til Jesus.

Selv midt i livets mest forvirrede situasjoner, kan Han vise oss meningen med det hele.

Denne fortellingen lærer oss videre noe om Jesu forsiktige framtreden. Han buser ikke på menneskene og skremmer dem. Selv om han også gav dem utfordringer og sa at de var både uforstandige og sene til å tro. Men så skjer det når de nærmer seg Emmaus, og de er kommet til der de hadde tenkt å tilbringe natten. Da later Jesus som om han vil gå videre.

Han ville ikke presse seg inn på dem. Han ventet på deres invitasjon til å komme inn i huset. Slik er Gud. Han skjenket menneskene den frie viljes gave. Vi kan bruke denne gave til å invitere Jesus inn i vårt liv. Eller vi kan la ham gå videre. Valget er vårt, han legger ikke noe press på oss.

Så er gjenkjennelsens øyeblikk kommet. Hva utløser det? Idet han bryter brødet, oppdager de hvem de sitter til bords sammen med.

Jeg er glad for å kunne invitere til Herrens bord her idag. Når vi deler brød og vin, gir Jesus oss del i sitt legeme og blod. Da er han nær med sin syndstilgivelse på en håndgripelig måte.

Grunnen til at disse to endelig forsto hvem han var da han tok brødet, brøt det og gav dem, var ikke at de kjente ham igjen fra nattverdinnstiftelsen. For disse to var jo ikke til stede på Skjærtorsdags kveld. Kun de 12 apostlene var til stede da. Likevel, idet han tok brødet  og løftet det, så de naglemerkene i hans hender den kvelden i Emmaus.

En annen ting er at disse to kan ha vært til stede da han mettet de 5000 i ødemarken. Da han tok brødet, løftet det og bad takkebønnen, da også var hans hender synlige. Fordi de ble vitne til et mirakel med veldige dimensjoner, kan det synet ha festet seg på deres netthinne.

Så er det ikke bare ved alterets sakrament at vi kan gjenkjenne Kristus og erfare hans nærhet. Det kan skje ved middagsbordet også! Han er ikke bare vår vert når vi samles i hans kirke. Han er også gjest i vårt hjem.

Den som er kristen, lever alltid sitt liv i en verden som er fyllt av Kristus-nærvær. Jeg liker andaktsheftet vi bruker, “Christ in our Home”, både tittelen og innholdet.  

Videre lærer denne fortellingen oss noe om at når de to Emmaus-vandrerne opplevde en slik glede, så skyndet de seg å dele det. Det var en elleve kilometers vandring i natten tilbake til Jerusalem. 11 km er en avstand jeg kan kjenne et forhold til. Det er nemlig samme avstand jeg forflytter meg hver dag, fra vårt hus til Mindekirken. 

For Emmausvandrerne var det dessuten motbakke opp igjen til tempelbyen! Likevel gikk de med lette føtter. De kunne bare ikke holde de gode nyhetene for seg selv. Det kristne budskap er ikke helt og fullt vårt før vi har delt det med noen.

Da de etter en par timers rask marsj nådde Jerusalem, fant de sine venner samlet der. De som var til stede, hadde da allerede delt sine erfaringer. Det er noe av storheten med det kristne livet, at det leves i et fellesskap av mennesker som har den samme erfaring.

Er det ikke flott når mennesker kan dele felles erfaringer og kan si til hverandre: ”Kan du huske det og det..?” Det er et av kjennetegnene ved et godt fellesskap  I vår familie er der noen favorittopp-levelser og favorittreplikker som går igjen når vi møtes. De fortelles gjentatte ganger. Og vi fryder oss over dem, like mye hver gang de repeteres.

Noe av det samme er tilfelle med det kristne fellesskap. I uken som gikk hadde jeg gleden å være på to forskjellige bibelstudiesamlinger. Slike samvær er fremfor alt dele-stunder.

Når vi formidler fra eget liv og erfaring, både av sorger og gleder, både av vanskeligheter og takkeemner som deles med hverandre, så gir det gjenkjennelse og gjenklang, det går fra hjerte til hjerte.

Til slutt, en notis i denne beretningen er av en spesiell karakter. Når Emmausvandrerne kommer tilbake til Jerusalem, får de høre at Den oppstandne har åpenbart seg for Peter. Dette sier ikke Lukas evangelium et eneste ord om, bortsett fra denne notisen.

Jeg har ikke vært i stand til å finne det hos noen av de andre evangelistene heller. Hvor og hvordan Jesus viste seg for Peter,  vet vi ingen ting om. Det er og forblir en av de uformidlede hendelsene i denne verden.

Ekstra vakkert er det at Jesus viser seg for den disippelen som hadde fornektet ham, som en av de første. Vi gleder oss ved det faktum at Jesus på denne måte gir en angrende synder selvrespekten tilbake. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. (Menigheten svarer:) Amen   

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716