February 3, 2008

Den Norske Lutherske Mindekirke 

Pr. Per Inge Vik                    

Matt 17,1-9   

Høydepunktet 

I mange år var Karin og jeg medlemmer i Den norske Turistforening. Det gav oss adgang til hundrevis av turisthytter i norske fjell. Alle som betaler medlemskontingent i turistforeningen, får en universalnøkkel. Med den kan man låse seg inn i alle hyttene.

Enkelte ganger pakket vi våre sekker og dro avsted fra hytte til hytte i flere dager. Når man går lenger og lenger inn i fjellheimen, fjernere og fjernere fra ”sivilisasjonen”, blir gjerne naturen renere, stillheten mer intens, og utsikten vakrere etter hvert.

Når vi idag er kommet til Kristi Forklarelsesdag, så er det høydepunktet i Åpenbaringstiden. Jeg opp-lever disse ukene etter jul og fram mot faste omtrent som en lang fjellvandring: Hver søndag når vi samles, er det som en rasteplass, der vi får vi ”ny utsikt”. Vi ser noe annet, noe mer enn vi så forrige søndag. Denne søndagen er det desiderte toppunktet i åpenbaringstiden.

Så det passer fint å feire en slik søndag når vi skal ha menighetens årsmøte. Vi skal etter gudstjenesten ta tilbakeblikk på året som har gått. Vi summerer opp året og får gjennom rapportene gode overblikk over det som er lagt bak oss. Fremfor alt vil et slikt menighetsmøte gi grunn til takknemlighet over alt positivt som skjer.

Jeg begynte en dag å tenke, når var sist gang jeg var på et sted der jeg hadde skikkelig god utsikt? Så kom jeg til at det var for et par uker siden, da jeg besøkte generalkonsulens kontor i 27.etasje av AT&T-bygningen! Vel, Minnesota har mange gode kvaliteter, men skal man finne fjell, må man et nokså langt stykke av gårde..

Jeg skulle kanskje ikke ha nevnt det her, midt i det flateste Midtvesten, for det kan skape en lengsel etter noe som er uoppnåelig. Men jeg våger å si det allikevel, for det er sannheten: alle de tre tekstene vi har lest i gudstjenesten idag, beskriver opplevelser av Guds nærvær på et høyt fjell.

Først var det Moses som møtte Gud på Sinaifjellet. Dernest beskrev apostelen Peter i sitt andre brev den samme hendelse som er skildret i dagens evangelie-tekst. Peter var en av de tre disiplene som Jesus tok med seg opp på det hellige fjellet.

Vi vet ikke sikkert, men mange mener at det var på Taborfjellet i Galilea at denne tildragelsen fant sted. Det ligger midt på den flate Jisreelsletten, derfor virker det nok høyere enn det egentlig er.

Eller det kan ha vært på det atskillig høyere Hermonfjellet lenger nord, på grensa til Syria og Libanon. Det var der i traktene at Peter kom med sin djerve bekjennelse, seks dager før denne hendelse: Du er Messias, den levende Guds Sønn (Matt 16,16).

Peter blir ivrig og frimodig i dette tilfellet også. Noe så vakkert! Dette ønsker han skal vare lenge. Når han foreslår å bygge hytter, er det dette han sikter mot. Han vil ”fryse fast” det hellige øyeblikket. Men kanskje varte det vi leste om her bare noen sekunder i realiteten. Så var det over, like fort som det hadde begynt. Gud taler til mennesker på forskjellig vis. Det vi leser om i dagens tekst er ekstraordinært.

Som et eksempel på det mer vanlige, vil jeg fortelle en historie. Noen av dere har nok hørt den før. Det er en historie om en mann med en veldig sterk tro. Mannen bodde i et hus for seg selv i en liten by ved munningen til en stor elv. En gang kom det kolossale mengder med regn, og det stoppet ikke. Vannet steg hele tida. Men mannen var ikke det minste redd, for han hadde så sterk en tro!

I lokalsendingen over radio ble innbyggerne i byen oppfordret til å forlate husene sine og søke ly i nabobyen. Den lå høyere, så den var ikke truet av flommen. Mannen hørte værmeldingen på radio, men han tenkte med seg selv: ”Jeg drar ikke. Gud vil ta vare på meg!”

Vannet fortsatte å stige, og et par dager seinere kom det to mann i en båt bort til huset hans og ba ham innstendig om å komme ombord så de kunne få ham i sikkerhet.

”Jeg drar ikke,” sa mannen, ”Gud vil redde meg!” Så mennene i båten måtte bare dra videre. De søkte etter, og fant andre som trengte hjelp.

Vannet fortsatte å stige til mannen etter hvert måtte klatre opp på hustaket for ikke å drukne. Et helikopter kom til syne, stanset over hustaket og en redningsmann ombord ropte: ”Ta tak i taustigen, så skal vi heise deg opp i sikkerhet!” Mannen ropte tilbake: ”Vær ikke bekymret for meg, Gud vil berge meg!” Helikopteret måtte bare dra videre.

Om natta steg vannet enda mer, og mannen druknet. Da han kom til himlens port, ba han om å få snakke med Gud. Han fikk sitt ønske oppfylt, og mannen sprang sin Skaper i møte og sa: ”Gud, hva er det som foregår her? Jeg trodde fullt og fast på deg, at du ville redde meg! Jeg overlot alt i dine hender. Så hvorfor gav du meg ikke så mye som et tegn?” Gud svarte: ”Det gjorde jeg jo. Først sendte jeg en værmelding. Så en båt, og til slutt et helikopter!”

Jesus kom ikke til jorda for å oppfylle våre behov for ekstraordinære hendelser. Han kom ikke for å stette vår nysgjerrighet. Han bruker ikke mirakler og helbredelser for liksom å fjerne all tvil om Guds allmakt.

Jeg har noen ganger tenkt på det som disse tre, Peter, Jakob og Johannes opplevde, og ønsket at Jesus skulle vise sitt ansikt for meg også. Men det er usunt å bli så opptatt av det ekstraordinære at vi ikke oppdager Guds nærvær det ordinære, i vår hverdag.

Å leve med Jesus i hverdagen er mye viktigere enn å være opptatt av tegn og under. Gud er mektig, og jeg er helt sikker på at der skjer mange under også i vår tid.

At Gud viser sin herlighet for mennesker idag på forskjellig vis. For eksempel gjennom naturopp-levelser. Har du noen gang betraktet et snøkrystall, og sett hvor vakkert det er? Gjennom skaperverket kan vi se Guds smil imot oss.

Guds hellige nærvær er altså ikke uoppnåelig allikevel.  Selv i et landskap som mangler høyefjell. I vårt hjerte og vår tanke. I vårt fellesskap er han til stede. Mitt vitnesbyrd er at det ikke minst er gjennom andre mennesker at jeg har møtt Guds godhet. Jeg så Guds smil i en hjelpende hånd når det trengtes. Et hyggelig møte med venner. En oppmuntrende bemerkning. Et godt måltid mat. Eller et ansikt som utstråler vennlighet. Eller ganske enkelt et godt håndtrykk.

Det viktigste er likevel det som stemmen fra himmelen sa: Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede. Hør ham!” Å høre på Jesus. Å ta til seg hans ord. Ingen ting åpenbarer Guds herlighet for oss slik som det.

Om vi skal se Gud klart, så må vi søke Guds Sønn. Det er i Jesu ansikt av vi ser Gud. Og kanskje kan du se Guds herlighet i slutten av gudstjenesten idag, når du hører velsignelsens ord: Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. (Menigheten:) Amen

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716