February 10, 2008

Den Norske Lutherske Mindekirke 

Pr. Per Inge Vik 

Matt 4,1-11

Hva gjorde Jesus i ørkenen?        

Mange av oss vil huske sist Fadervår ble forandret. Det ble slutt på å be ”Helliget vorde ditt navn, komme ditt rike,” osv. Det ble en del rabalder. Mange kirkegjengere mislikte den nye versjonen. Det mest kjente hjertesukket fra den gang, kom fra en eldre person: ”Kan de ikke vente med å forandre Fadervår til vi gamle er døde?”

La oss ikke komme i fristelse, skal det hete i framtida. Om vi liker det eller ei, det er nok bedre uttrykt enn slik vi ber idag. Led oss ikke inn i fristelse kan høres ut som at Gud er den aktive som frister. Det gjør han ikke. I Jakobs brev står det tydelig, Gud frister ingen. Men han kan tillate at vi blir satt på prøve eller bli fristet, for å teste vår tro, lutre den.

Fristeren, som han kalles i dagens tekst (v.3), det er djevelen. Ordet ”djevel”, kommer fra det greske ”diabolos” som er sammensatt av preposisjonen ”dia” og ”bolos” som kommer fra verbet ”ballein”, å kaste. Diabolos betyr da ”en som kaster rundt omkring”. Vår onde fiende er en mester til det, til å lage kaos og forvirring. Han kan ikke skape liv og orden, slik som Gud. Men bare hemme, hindre og ødelegge livet og Guds skaperverk.

Etter den tredje fristelsen, tiltaler Jesus sin fiende direkte. Han bruker da sitt morsmål Bort fra meg, Satan! Det hebraiske ordet Satan betyr ”Motstan-der.” Det motsatte av ”Immanuel”, Gud med oss, Gud for oss. Djevelen er imot oss. Derfor skal han forsakes.

Nå i fastetiden vil vi i gudstjenesten ta med forsakelsen sammen med trosbekjennelsen. Vi skal si ham ”nei”, vende oss bort fra ham. Jeg synes det er fint å gjøre det bokstavelig, som de gjorde i gamle norske kirker.

Når de fremsa forsakelsen, vendte prest og menighet seg mot utgangen. Deretter snudde de seg 180% mot alteret og fremsa trosbekjennelsen orientert mot øst.

Fra den første kristne tid i Norge, var kirkene bygd med alteret vendt mot øst, mot soloppgangen og den nye dag. Inngangen var mot vest. Det er forresten det som ligger i ordet å orientere seg. Det betyr å vende seg mot Orienten, altså mot øst.

Under sist verdenskrig, i 1943 var det en norsk prest som en dag fikk telefon fra  lederen for feltprestkorpset, feltprosten. Han sa omtrent følgende:

”Kirken ønsker at en av våre prester melder seg fri-villig, og reiser med norske offiserer i tysk fangenskap. Den som reiser, skal opprettholde norsk prestetjeneste der nede i krigsfangenskapet. Han må være i fangenskap sammen med offiserene så lenge krigen varer, enten det blir to måneder eller 20 år.”

Presten svarte: ”Hvorfor sier du dette til meg?” Og feltprosten sa: ”Jeg sier det til deg fordi jeg på vegne av Den norske kirke kaller deg til å utføre denne oppgaven.” Det var et tøft enten-eller-valg!

Presten kunne valgt å ordne seg slik at han hadde en trygg tilværelse i Norge sammen med kone og barn og prestetjeneten der. Han valgte tjenesten i konsentrasjonsleiren.

Jesus trengte aldri å ha vært sulten eller fattig eller opplevd lidelse. Han kunne valgt å benytte sine undergjørende evner og skaffe seg alt han hadde lyst på til enhver tid. Jesus valgte annerledes. Han valgte å leve etter og av Guds ord, og ta de fysiske plagene som det medførte. Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.

Det store enten-eller som Jesus konfronteres med idag er dette: Hvem skal vinne, Gud eller djevelen? Jesus avsto fra å være Jesus Christ Superstar. Han valgte å være den lidende Menneskesønnen.

Han valgte frivillig et liv i det fangenskap vi mennesker var kommet i. Slik tapte djevelen. Slik vant Gud. Vi møter også fristelser, som Jesus. Og atter er spørsmålet: Hvem skal vinne?

Ei dame jeg hørte om skulle hente bilen sin på verksted etter en større raparasjon. Hun fikk valget om å betale uten regning til en rimelig pris, eller med regning til en langt høyere pris.

Hun kunne selvfølgelig ha valgt det billigste og sagt at det ikke var hennes ansvar hvordan verkstedet innrettet seg. Men hun gjorde ikke det. Hun valgte å følge sin samvittighet. Og dermed det dyreste alternativet. For hun ville ikke gjøre seg medansvarlig i svart arbeid.

Hva gjorde Jesus i førti dager og førti netter i ødemarken? Hva bedrev han tiden med? Jeg tror han ”åt seg mett” på Guds ord. I synagogen hadde han vært med på å resitere Guds ord gjennom de 30 stille årene før han steig fram i det offentlige lys. De leste ikke, men sang bibeltekstene i synagogene.

Rent pedagogisk er det et genialt trekk! For hvor mye bedre husker vi ikke et vers om vi har sunget det, enn om vi bare leste det? Derfor kunne Jesus hele dagen memorere de tekstene som han hadde i sitt hjerte.

At det var nettopp det Jesus gjorde, kommer fram av de svarene han gir på de forskjellige fristelsene. Han møter djevelen med svar fra Skriften. La oss se litt nøyere på de tre sitatene fra Skriften. Først altså Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn. Det er et sitat fra 5.Mos. kap 8.

Det neste er Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve. Det er hentet fra to kapittel lenger framme, 5.Mos kap 6. Det siste svaret er: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. Det står noen vers lenger ute (v.13) i kap 6. Altså er alle tre Skriftordene Jesus bruker, hentet fra kap 6-8 i 5.Mosebok.

Det er der også Israels trosbekjennelse står: ”Shema Jisrael”, Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er en.

Ut fra dette kan vi forstå at da djevelen kom til ham, hadde Jesus nettopp memorert disse kapitlene. Han hadde dem friskt i minne, i møte med djevelen.

Jesu ”mat” i ørkenen var Guds ord. Han hadde det inni seg, og kunne bruke det når behovet var der. Dette kan vi lære av. Jesus fra Nasaret er sann Gud. Men han viste det ikke ved å knipse fullt av under rundt seg der han vandret.

Han viste at han var Guds sønn ved å gå Guds vei, i lydighet. Også i Getsemane, der Guds svar var bare nei. Og på sin vei til Golgata gikk han blant menneskene. Lyttet til dem. Talte til dem. Dine synder er deg forlatt, sa han til dem som gråt over seg selv. Helt til de gråt av glede i møte med hans frigjørende ord.

Om vårt liv i egne øyne er fullt av nederlag, så er møtet med Jesus avgjørende. For her finner vi ankerfestet: At det rene livet jeg skulle ha levd, det gode livet jeg skulle ha gitt Gud, det har Jesus gitt ham, på mine vegner.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. (Menigheten:) Amen

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716