March 16, 2008
|
|
|
|
Den Norske Lutherske Mindekirke Palm Sunday 2008 Pr. Per Inge Vik Matt 21,1-11 Hosianna! Palmesøndag er en lovprisningsdag, en hyllingsdag for Jesus. Vi hørte det i tekstlesingen fra Fil 2. Disse versene er egentlig en urkristen hymne. En lovsang til Ham som fornedret seg selv, og som Gud dernest opphøyet og som skal lovprises av alle tunger, og hvert kne skal bøye seg for ham, i himmel og på jord. Alle mennesker skal til slutt bekjenne at Jesus Kristus er Herre! Han skal lovprises i himmelen til evig tid. Det gir perspektiver på vår menighets lovsang. Vi får anledning å øve oss på det som evigheten skal være fylt av. Folkemengden på Oljeberget og i Jerusalems byport hilste Jesus som Davids sønn, som Messias. Samtidig leser jeg ut av teksten vår en tvetydighet i folkets holdning til ham som kommer ridende. For i slutten av teksten gis et annerledes svar når mengden som var med og sang ”Hosianna”, ble spurt”hvem er dette?” Da svarer de: Det er profeten Jesus fra Galilea. Dette utsagnet er mye mer vagt og uspesifisert enn hosiannaropet til Davids Sønn. Profeter var det jo flere av. Men bare en Messias. Vi kan velge å forstå dette på en positiv måte, nemlig at folket som hyller Jesus allerede har grepet et viktig poeng, at Jesus er både sann Gud og sant menneske. For min del tror jeg heller vi må tolke det slik at de som var med og hyllet Ham ikke visste helt hvem han var, eller hva de sang. At de vaklet. At deres tilbedelse ikke stakk så dypt, men at de ble revet med i en begeistringsbølge. Av dem som ropte ”Hosianna” på Palmesøndag, var der kanskje noen av de samme som ropte ”korsfest!” fem dager senere. I hvert fall er Palmesøndag en dag for lovsang. Jesus tar imot menneskers hyllest. Vi også er invitert til å være med. Vi har godt av å lovsynge, det gjør oss glade og lette til sinns! Det er ikke overdrevent mye av troens begeistring blant oss norske lutheranere. Spørreundersøkelsen innenfor ”Naturlig Menighetsutvikling” vi gjennomførte i Mindekirken for et år siden viste at vårt svakeste punkt som menighet var nettopp her. ”Passionate spirituality” viste seg å være vår ”minimumsfaktor”. Der har vi vårt største potensiale for vekst. Palmesøndagens nerve og sentrum, lovsangen er dermed særdeles viktig for vår menighet! Alle de 4 evangelistene forteller om inntoget i Jerusalem på Palmesøndag. Det sier oss noe om at dette er en sentral hendelse! Jesus blir hyllet på sin vei mot lidelsen, mot sin siste påskefeiring. La oss nå se litt på særtrekkene i Matteus’ beretning, som vi hørte her. En ting som er gjennomgående i hele Matteusevangeliet er alle sitatene fra Det gamle testamente. Den stadige henvisningen til profetiene. Matteus ser på historien som han forteller, fra ende til annen som en oppfyllelse av løftene Gud i sin tid ga til patriarker og profeter. Som her i vers 4 når evangelisten kommenterer hvilken type dyr Jesus rir inn i byen på: Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel, og på trekkdyrets fole. Den nyeste norske bibeloversettelsen gjengir her profetsitatet med et ”og” i stedet for et komma, imellom eselet og folen. Til liks med den engelske oversettelsen vi bruker her i kirken. Dette er et annet særtrekk i Matteus’s palmesøndagsberetning: Han er den eneste av de 4 evangelistene som nevner to esler. Altså en fole i tillegg til eselmoren. En litt underlig sak, red Jesus på to esler da? Nei, det ville vel bli litt vanskelig, selv for Jesus... Så er det eselmoren eller er det folen Jesus sitter på? Palmesøndag i fjor hadde vi Lukas’ beretning, som nevner at ingen hadde ridd på dette dyret tidligere. Så det kan virke som at det er det yngste av dyrene Jesus rir på. Hosianna, Davids Sønn, Velsignet være han som kommer i Herrens navn, ropte folket. Hver gang vi feirer det hellige måltidet med brød og vin i kirken, så synger vi også dette. Hva betyr ordet Hosianna? Som antydet i starten, så var bevisstheten blant folkemengden neppe så dyp om betydningen av det de sang. På Jesu tid hadde det gamle hosiannaropet skiftet mening, mot hva som var tilfelle opprinnelig. I gammel tid hadde ordet sin bokstavelige betydning. Hoshia na! betydde ”Herre, frels nå!” Det er altså et rop om redning og utfrielse. Men i løpet av årene hadde denne betydningen gått i glemmeboken. Så på Palmesøndag i Jerusalem var det ment som et rent hyllingsrop. Omtrent som når vi nordmenn roper Hurra på 17.mai. Jeg synes at det er litt godt for oss å tenke på at folket den gangen heller ikke visste helt hva de var med og sang. For kan ikke både salmer og liturgi vi bruker i kirken noen ganger oppleves uforståelig? Jo, og selv om vi ikke fatter alt, så inviteres vi til å lovsynge Gud likevel. Han vil gjerne ha vår lovsang, selv om vi ikke skjønner i dybden vi er med på. Troens mysterier er langt mer enn vi med vår forstand kan ta inn. Legg merke til to ting. For det første: Jesus tar imot hyllesten fra barn og voksne når han rir inn i byen. Når andre som hører og ser på dem som synger, prøver å hysje dem ned, så sier Jesus, la dem synge! Om disse tier, så skal steinene rope! Det er det ene. Men for det andre, så bønnhører Jesus folkemengdens rop. Han ikke bare tar imot hyllesten, men han tar ropet bokstavelig. Han oppfyller bønnen om frelse! Fem dager senere, på Langfredag skjer det. Da blir frelsesverket fullbrakt på Golgata. Vi som lever nå i ettertid, ser og vet mer enn folkemengden på den første Palmesøndagen gjorde. De hadde ikke erfart verken korsfestelsen, oppstandelsen eller Åndens sendelse på pinsedag. Derfor har vi enda større grunn til å synge til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. (Menigheten svarer:) Amen. |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |