May 4, 2008

Den Norske Lutherske Mindekirke 

Pr. Per Inge Vik  

Joh 17, 1-11

Han som gir og gir og gir 

“Jesu Yppersteprestlige Bønn” blir det 17.kapittel i Joh.evg. kalt. Vi har lest den første halvdel av bønnen, v 1-11. Gjennom Jesu Yppersteprestlige Bønn får vi et innblikk i Jesu eget bønneliv. Han lærte oss å be ved å gi oss Fadervåret. Det skal være, og det er vår daglige bruksbønn.

Men idag får vi altså et fascinerende gløtt i Jesu eget bønnekammer. Jesu Yppersteprestlige Bønn spenner fra det innerste i Gud til det ytterste i hans rekkevidde. Den gir oss et innblikk i forholdet mellom Faderen og Sønnen, og samtidig et syn for alt som heter menneske (v.2).

Teksten lar oss følge Jesu blikk inn i himmelen. Men også et tilbakeblikk på den gjerning han har utført i verden. Og utblikket på meningen med at Jesus kom til verden.

Jeg ønsker å formidle noe til sansene idag. Ikke bare til tanken. Jeg ønsker å formidle et syn av den usynlige. Da kan det hjelpe å starte med starten. Der står det at Jesus løftet blikket mot himmelen. Det er kvelden før hans oppdrag blir fullført. Han ser tilbake til sitt himmelske opphav. Sirkelen er snart sluttet. Vi blir invitert til å se inn i den store sammenhengen, inn i Guds gode sirkel.

Guds gode sirkel starter i Det aller Helligste. Der Faderen og Sønnen er ett i Ånden. Kjærligheten mellom de tre personene i guddommen er evig. Gud er kjærlighet.  I Gud er der en stadig bevegelse. Faderen gir seg selv til Sønnen, slik at alt det som Faderen er og har, blir Sønnen til del.

Så utvider sirkelen seg. Sønnen blir sendt til jord. Den gode sirkel der Gud gir sine gode gaver til Sønnen, skal nå også omfatte alt som heter menneske. Den gode sirkel av kjærlighet som råder fra evighet og til evighet i Guds treenige vesen, den favner nå også den verden Gud skapte. Og som Sønnen steg inn i,  for at flere skal få del i det som Faderen gir.

Her i verden har Sønnen åpenbaret Faderens navn (v.6). Jesus har gitt oss innblikk i Guds vesen, vist oss både Hans hellighet, og at Faderen er den som gir og gir og gir. Jeg talte opp, og fant at verbet å gi er brukt 11 ganger i dette lille tekstavsnittet! Slik Faderen gir sin Sønn liv og herlighet, vil han gi mennesker liv og herlighet.

Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Her er i klartekst uttrykt hva det evige liv er for noe. Mange tror at det evige liv er noe luftig, noe fjernt. At det befinner seg ”langt der framme” i tid, eller ”fjernt der ute” i rommet et sted. Jesus bringer hele saken mye nærmere. Det handler om kjennskap, sier han.

Verbet å kjenne har i bibelsk språk en dyp betydning. Det er uttrykk for et fortrolig, ja rett og slett intimt fellesskap. I 1.Mos kap 4 står det i den norske bibel at Adam levde sammen med sin hustru Eva. Hun ble med barn. Men på hebraisk står det egentlig at Adam ”kjente” Eva, og at hun ble med barn.

Så ”å kjenne” i bibelsk språk uttrykker et svært vakkert, personlig og intimt fellesskap. Idag hører vi at det evige liv er å kjenne Jesus og ham som sendte Jesus. Å kjenne Gud betyr altså ikke å ha teoretisk kunnskap om kristendommen. Det vil i stedet si å ha et åpent, et fortrolig forhold til Ham. Jesus kaller jo menigheten for sin brud.   

Det var Jesu verk at han utvidet den himmelske kjærlighets sirkel. Blant menneskene talte han kjærlighetens språk og viste oss i handling at Gud elsker oss. Han gav seg selv. Han ofret sitt liv for våre synder.

Kjære tilhører, jeg vil du skal vite at du er berørt av denne evige kjærligheten. Det begynte den dagen du ble døpt. Det fortsetter hver gang du tar imot nattverden. Sakramentene har blitt kalt ”Guds kjærtegn”, der han berører oss på en håndgripelig, en fysisk måte. Vi har fellesskap med guddommen ved at Jesus gir sitt legeme og blod.

I nattverdens brød og vin har vi i tro et fortrolig samfunn (communio) med Gud.   

Forrige søndag hørte vi om ”advokaten” som Jesus ville sende i sitt sted når han dro tilbake til sin himmelske Far. Den hellige ånd er hos oss. Han gjør Gud kjent for oss. Han sørger for at den usynlige Gud blir ”synlig” for vår tro.

Ånden er en lyskaster som lar Jesus stråle for våre øyne. Idag viser han oss at vi har en talsmann ved Gud Faders høyre hånd. En som ”vet om min sak og ber for meg”, som Lina Sandell uttrykte det i åpningssalmen vår.

På sin himmelfartsdag inntok Jesus på nytt sin plass i himmelen. Den som han hadde hatt fra evig tid av, men som han gav avkall på da han steg ned til oss. Nå ”sitter han ved Faderens høyre hånd” med et tydelig uttrykt oppdrag, som vår forbeder. Vår talsmann i himmelen er i nær forbindelse med vår talsmann på jorden, Den hellige ånd. De deler ut av sin guddommelige kjærlighet og raushet. Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt.

Så hva ber vår forbeder om, rent konkret? Vi vet i hvert fall en ting han ber om, nemlig at vi som hører Ham til må være ett. Slik slutter teksten vår idag. Legg merke til, han ber ikke om at vi må ”bli” det, men at vi må være ett.

Der er en vesentlig forskjell. Da Peter hadde komt med sin djerve bekjennelse til Messias, den levende Guds sønn, erklærte Jesus at Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Jesus Kristus har bare en kirke på jord. Så enheten er der, og vi skal ikke prøve å bli ett. Vi er det jo allerede, i Jesu øyne.

Så når Jesus ber om at vi skal ”være ett” tenker jeg det betyr at vi som kristne ikke skal krige, men i stedet tale vel om hverandre. Som lutheranere vet vi at det er nok for sann kirkelig enhet at man er enig om evangelieforkynnelsen og sakramentsforvaltningen (CA). Det er kriteriene for en sann Jesu kirke.

De andre tingene, slik som måter å feire gudstjeneste på, om vi ber med løftet blikk, om vi kneler, om vi har en rolig og meditativ gudstjeneste eller en som er full av aktivitet, det er ikke hovudsaken. Det kan gjerne være forskjellig fra kirke til kirke. På den måten vil forskjellige mennesker finne sin plass, føle seg hjemme i Jesu Kristi kirke, og finne føde for sin sjel.

Til slutningssalme idag skal vi synge ”Lov Jesu namn og herredom.” Rundt Kristi Himmelfartsdag er det meningsfullt å bruke den vakre lovsangen, oversatt fra engelsk av Arne Garborg: ”Ber krona fram med hyllingsljom og kron han, kron han, allheims drott!” Flott poesi, men kanskje litt vanskelige ord. ”Allheims” betyr ”all verdens”, og ”drott” betyr ”konge”.

Han som vi hyller er altså all verdens konge, og han sitter på sin himmelske tronstol, ved Faderens høyre side. Kristi Himmelfartsdag har blitt kalt for Jesu Kroningsdag.

Så det er et privilegium for oss idag å få være med å hylle og opphøye ham som ikke bare nyter sin ære og herlighet i himmelen, men også er vår representant og forbeder ved allmaktens høyre hånd. Han som sammen med Faderen og Den hellige ånd var, er og blir en sann Gud, fra evighet og til evighet. (Menigheten:) Amen.    

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716