August 23, 2009
|
|
|
|
Den Norske Lutherske Mindekirke – 23.august 2009 Pastor Kristin Sundt Joshua 24,15 Johannes 6,56-69 Herre, hvem skal vi gå til? Teksten fra Johannes evangeliet inneholder velkjente ord for de iblant oss some er fortrolig med liturgien i den grønne Lutheran Book of Worship. Denne salmeboka brukes som kjent på den engelske gudstjenesten vår. Før evengelieteksten blir lest synger alle et vers hvor ordene er hentet fra dagens tekst. “Halleluja, Herre hvem skal vi gå til? Du har det evige livets ord. Halleluja.” Dette liturgiske leddet gjør oss rede til å til høre evengelieteksten lest. Mange har opplevd at det å være berømt er en særs usikker sjebne. Det er ikke uvanlig at en er populær i en periode og nesten glemt en tid senere. Selv Jesus opplevde dette. Vi har hørt deler av Johannesevangeliets 6.kapittel lest på gudstjenesten siden den siden søndagen i juli. Jesus metter fem tusen i begynnelsen av dette kapittelet og da er my styr rundt han. Jesus dro deretter til Kapernaum, en liten by på den andre siden av Galilea sjøen. Folkemengden fulgte han dit også. Kendiser idag erfare det samme. De kan ikke vise seg offentlig uten at folk flokker seg rundt dem eller at de er plaget av paparatzzi. Vi har nå kommet til enden av dette lange kapitelet i Johannesevangeliet og menneske-mengden rundt Jesus har blitt mye mindre. Han vender seg nå til den indre kretsen av disiplene og spør: “Vil også dere gå bort?” Simon Peter som er den eneste Jesus nevner ved navn svarer “Herre hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.” Så hva er det som gjør at mennesker mister interessen i Jesus? Det er gjort forsøk på å forklare dette i teksten vår. Mennesker har spist seg mette. Mat har evnen til å samle mennesker. Mange av våre mest populære sammenkomster her i Mindekirken er assosiert med mat. Ekstraordinære begivenheter skapte også blest rundt Jesus. Etter disse begivenhetene begynte Jesus å undervise folket. Mye av de than hadde å si var vanskelig å forstå. Folk begynte derfor å dra sin veg. Noe lignende skjedde etter 11.september 2001. Folk hadde et behov for gjøre noe for andre etter tragedien som fant sted denne dagen. Det ble plutslig populært å gi blod. Blodbanken til Røde Kors mottok flere enheter med blod enn det de klarte å bruke.Men dette resulterte ikke i at det ble flere blodgivere på lengre sikt. Etter noe få måneder var det igjen bare de trofaste blodgiverne som møtte fram. Det ble ikke lengre ansett for å være patriotisk å gi blod. Så hva med oss? Hva er det vi har felles med Peter og disiplene? Hva er det som gjør at vi fortsetter å være sammen med Jesus når andre begynner å dra sin veg? Jeg vet ikke om det er mulig å gi et tilfredstillende svar på dette spørsmålet. Men jeg vet at jeg hører hjemme hos Jesus. Det betyr ikke at jeg har svar på alle livets spørsmål, eller at jeg fortår alt det Jesus sa og gjorde. Göte Strandsjö, en svensk utøver, sangpedagog og professor komponerte en rekke salmer og sanger gjennom et langt liv. Hans sanger er mye brukt i Skandinavia. En av sangene han skrev var “Som når et barn kommer hjem om kvelden”. Denne sangen har funnet sin plass i Salmer 1997 og vi vil synge den sammen etter prekenen. Sangen lyder slik: Som når et barn kommer hjem om kvelden og møter en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjenner at her hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds stor rom, en plass som lenge ventet meg. Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem. Hver enkelt as oss har en unik historie å fortelle om hvordan vi fant hjem til Gud og var istand til å si med Peter at vi at vi ikke har noe annet sted vi heller vil være. Enkelte av oss har vokst opp i kirken, og aldri opplevd å være borte fra Gud. Andre av oss har kommet til tro senere i livet. Kristen tro har vokst fram over tid for enkelte, andre kan gi oss dagen og tidsrommet da kristentroen ble levende for dem. Gud har selvsagt vært der hele tiden og har invitert oss hjem. Men det har tatt tid for enkelte av oss å innse dette. Peter bekjenner sin tro på Jesus som livets ord. Vi bekjenner også vår kristne tro hver gang trosbekjennelsen fremsies her i kirken. Kirken er en nødvendig del av den kristne tro i og med at det er i kirken vi møter Kristus. Ingen annen person eller organisasjon kan gjøre det kirken er kalt til å gjøre. Det er gjennom kirken vi er satt istand til å leve som kristne og det er der vi mottar håpet om det evige livet. Det hender vi at vi blir motløse over ting vi opplever i det kristne felleskapet. Kirken er en institusjon med både en menneskelig og en åndelig side. Erasmus som levde rundt de tider reformasjonen fant sted sa engang at “Jeg vil tolerere kirken til den blir en bedre kirke, slik som kirken må tolerere meg til jeg blir en bedre kristen.” Erasmus var istand til å sette fingeren på det spenningspunktet som eksisterer mellom kirken og vår egen tro. Både kirken og vi som troende er underveis. Hverken kirken eller individuelle kristne som oss er istand til å holde en stø kurs uten det Jesus har gjort for oss gjennom sin lidelse, død og oppstandelse. Vi har del i syndenes forlatelse og det evige liv på grunn av Jesus. En prestekollega har sagt det på denne måten: “Vi vet hvem det er som gir oss mat, tar hånd om oss og holder oss oppe. Vi innser at vi trenger Jesus; og at verden trenger Jesus. Kjære kristne venner, fortvil ikke og bli ikke motløse La din glede gjøres kjent. Det er ingenting i denne verden som er utenfor Guds herredømme. Rekk ut hendene dine å ta imot livets brød, drikk livets ord, og tjen Gud frimodig i verden.” (1) Ære være Faderen og Sønnen og Den
hellige Ånd (1) Rev. Sharron Riessinger Lucas 2009 fritt oversatt |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |