February 8, 2009

Den Norske Lutherske Mindekirke        -    Epiphany 5, 2009

Pr. Per Inge Vik 

Mark 1:29-3

Mange oppgaver, desto mer bønn

Det sydende livet, aktivitetsnivået og tempoet som beskrives i denne teksten, det minner meg om aktivitetsnivået i denne kirken! Og som vi vil se, her er et mønster i det som skjer her, som vi må ta lærdom av. Det stiger en bønn opp i mitt indre: la Mindekirken få være en fortsettelse av det som skjedde i Peters hus, at mennesker blir løst, satt fri til tjeneste. Og ikke minst, la Mindekirken være en fortsettelse av det som skjedde på fjellet i den tidlige morgenstund, dit Jesus gikk for å fylle sine batterier.

Vi er helt i starten av Jesu offentlige virke. Han har foreløpig bare kalt 4 disipler. Nemlig de to brødreparene som navngis her, Simon og Andreas, og så Jakob og Johannes, Sebedeussønnene. Vi merker oss at Simon ennå ikke har fått det nye navnet Jesus gav ham, Peter, petros på gresk. Klippen, berget som Jesus senere ville bygge sin kirke på.

Hvor i det bibelske landskap befinner vi oss? Vi er i byen Kaparnaum i Galilea, ved nordbredden av den vakre og fiskerike Genesaretsjøen. Byen ligger 6-7 kilometer vest for Betsaida, der Peter og Andreas opprinnelig kom fra. Jeg har besøkt  Kapernaum, som idag er bare ruiner. De to mest berømte bygningene som arkeologene har gravet frem fra Jesu tid, er en synagoge, og så er det Peters hus. De ligger faktisk vegg i vegg!

Dermed har vi stedfestet hendelsene både forrige søndag og her idag. For en uke siden hørte vi i versene rett foran teksten her om hva som skjedde i Kapernaums synagoge på sabbatsgudstjenesten. Der Jesus først underviste med en autoritet som alle undret seg over. Dernest at han med myndighet beordret en ond ånd ut av en mann som var til stede. Og igjen, alle undret seg storlig over Jesu makt og autoritet.

Så får vi rapporten fra kirkekaffen idag! Vi vet altså fra arkeologien at de bare gikk rett over gaten. Med sin knappe fortellerstil, maler Markus et par fascinerende detaljer fra det som skjer. Det første jeg legger merke til, er når Jesus hører om feberen som kvinnen har, at han da går rett bort til sengen.

Så tar han den syke i hånden, og reiser henne opp av sykeleiet.

Den andre detaljen Markus gir oss, er at svigermoren straks kommer i virksomhet. At hun stelte for dem, vil si at hun tok opp igjen sine gjøremål som vertinne i et gjestfritt hjem. Dette er betagende. Det sier oss noe om hvor øyeblikkelig helbredelsen kommer. Hun trenger ikke noen dagers rekonvalesenstid før hun føler seg i form til å arbeide!

Hun steller i stand et måltid til familien og til de gjestene som er til stede. I takknemlighet for helse og krefter hun nettopp har fått tilbake, gjør hun nok arbeidet med ekstra iver, glede og kjærlighet.

Det neste vi hører om, er en følge av at ordet går fra synagogen om Jesu makt og myndighet. Da det ble kveld og solen var gått ned,  brakte de til ham alle de syke og besatte. For å forstå timingen i dette bedre, la oss huske at det jødiske døgn begynner ved solnedgang, altså i 6-tiden på ettermiddagen.

Så sabbaten var nettopp slutt. Ifølge jødiske helligdagsforeskrifter kunne da alle bevege seg fritt, og være i aktivitet. Dette gjelder den dag idag i Israel, og alle jødiske samfunn. Ved solnedgang på lørdag ettermiddag begynner et yrende liv med handel, matlagning og alle slags gjøremål. Jesus får det veldig travelt. Han helbreder og han driver ut onde ånder, som vi også hørte om sist søndag.

Det kan virke som at Jesus veldig raskt blir oppfattet som en undergjører. Omtrent som Snåsa-mannen i Norge, som mange søker hjelp hos. Også helseministeren i den norske regjering fortalte nylig i mediene om at han ba om hjelp der for sønnen sin. Han ble momentant frisk for et mageonde da Snåsamannen ba for ham.

Jesu gjerning var ikke begrenset til å gjøre under. Heller ikke ville han blir stedsbegrenset til en by. Han sier til slutt her: la oss gå videre til småbyene her omkring, så jeg kan forkynne der også. Det er derfor jeg er kommet.

Her gir Jesus sin første programerklæring. Dette er et kristologisk uttrykk. Det er derfor jeg er kommet. Jesus forteller hva som er hans misjon. Evangeliene lærer oss at han er sendt av Gud (Mk 9,37), at han kom for å kalle syndere (Mk 2,17), eller for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det (Lk 19,10), og for å gi sitt liv som løsepenge for mange (Mk 10,45). Eller som vi hørte for en uke siden: for å bekjempe det onde (Mk 1,24).

Jesu kirke på jord er satt til å fortsette Jesu gjer-ning. Vi er Jesu munn som viderefører hans glade budskap. Vi er hans hender som skal utføre de gode gjerningene han gjorde. La meg si til medarbeiderne som har kommet inn i det nyvalgte menighetsrådet, og presenteres her idag: Vi har store oppgaver å utføre! Det kan virke overveldende.

Men husk to ting. 1. Den samme ånd og kraft som Jesus var utstyrt med, er også til vår disposisjon. Det er ikke opp til oss, men til Gud. I dåpen er vi koblet inn på Jesu vin-tre. Vi får vår kraft fra rotsystemet, og frukt blir produsert når dette skapelsens og for-nyelsens under skjer igjen. Det er Guds verk. Så det kommer ikke an på vår anstrengelse.

Bare vår overgivelse. Dette er det 2. vi må huske på. Det som blir fortalt midt i dagens tekst, hjelper oss til å se dette meget klart. Merk v.35: Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, sto Jesus opp, gikk ut og dro til et øde sted og ba der.

Jesus trengte tid sammen med sin himmelske Far. Han prioriterte bønn og stillhet. Samme hvor mye han hadde å gjøre, så tok han tid og trekte seg tilbake. Det kan virke som at jo flere oppgaver han hadde, desto mer tid brukte han til bønn. Jesus ladet opp igjen batteriene.

Hvor mye mer trenger da ikke vi dette? Det første og viktigste Jesus ber oss om, er ikke at vi skal yte og prestere. Men at vi skal komme til ham. La ham som vår Mester få betjene oss. I denne menigheten er det et imponerende engasjement. Medlemmene er veldig glade i kirken. Det ble igjen tydelig under årsmøtet vi hadde for en uke siden.

Hvorvidt vi lykkes som kirke, er imidlertid avhengig av at vi først søker Guds rike og hans rettferdighet. At vi lar Gud betjene oss gjennom sitt ord og de hellige sakramenter. At vi spanderer tid sammen med ham. Jesus er et mønster, et godt eksempel for oss.

Hva leste vi her? Jo, han startet dagen med å være sammen med sin himmelske Far. Han så å si ”snek seg avgårde”. Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, lar Markus oss få vite. Han valgte å oppsøke stillheten, bønnen. ”Steal away, steal away to Jesus” synger vi i en gammel Spiritual.

Tenk på dette: lar vi Gud få tale til oss aller først, før nyhetsreportere og reklameskapere får tute øregangene våre fulle, vil ikke det da sette sitt preg på dagen? Nå er det nok forskjellig fra person til person hvilket tidspunkt som passer best til å være sammen med Gud. Uansett, en time hver søndag i kirken, og i det minste noen minutter hver dag er en god start på et ballansert liv, der det blir sørget for påfyll.

Det Jesus aller mest ber oss om, er at han får lov til å betjene oss. Slik at vi i neste omgang kan gjøre noe som betyr noe positivt i denne verden. Og så, når vi om noen uker inviteres til Bibellesemaraton, får vi et vennlig dytt til gjennom Fastetiden å bruke noe mer tid hver dag til å la Guds ord tale til oss. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. 

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716